Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvor ble dyrevelferden av?

Forsikringer om skånsom felling av villrein har vi hørt før.

Hatsverk: Hastverket med å avklare om det finnes smitta dyr i Nordfjella og på Hardangervidda står i kontrast til sykdommens langsomme utvikling, skriver innsenderen. Foto: Marit Hommedal/NTB scanpix

Hallgeir Herikstad skriver i et svarinnlegg at Mattilsynet fører tilsyn med at fellinga av villrein i Nordfjella blir gjort på en skånsom måte.

Vi har hørt den samme leksa før. Det ble bedyret at dyrevelferden skulle ivaretas også under nedslaktingen av villrein vinteren 2017/2018. Det skulle bare unntaksvis skytes dyr fra helikopter og det skulle ikke bli "vill-vest" tilstander. Men det var akkurat det det ble.

Villreinen ble massakrert gjennom fire måneders intens jakt. Dyrene ble jaget med snøscootere, påskutt under flukt i strid med jaktetiske regler og med femdoblet risiko for skadeskyting, og etter hvert systematisk skutt ned fra helikopter. Fettinnholdet i beinmargen ble målt som ledd i overvåkingen av dyrevelferden, og redusert fettinnhold ble funnet hos 51 av et utvalg undersøkte dyr - dette er den siste reserven dyrene tærer på før de sulter og fryser i hjel. Men det ble ikke tatt hensyn til at dyrene ikke fikk tid til å spise, at kalver kom bort fra mødrene og at utkjørte dyr måtte løpe for livet i snø og bitende kulde. I tillegg ble det brukt våpen som øker risikoen for gjennomskyting med påfølgende treff av andre dyr i flokk. Flere dyr ble skadeskutt og ett ble avlivet først etter 5 dager. Enorme lidelser - til tross for at over 99 prosent av dyrene var friske, og det var ingenting som tilsa at det hastet med å utrydde dem.

Annonse

Herikstad skriver at dyr som får CWD ikke vil overleve og de vil ha mye lidelse før de dør. Ingen av de 1443 villreinene som ble drept på ordre fra Mattilsynet overlevde, og de fleste led mye før de døde. Denne villreinstammen hadde levd i Nordfjella siden siste istid og ville nok eksistert inn i den neste også, hvis den ikke hadde møtt sin undergang i form av Mattilsynet. Det blir meningsløst å snakke om dødelighet når ingenting er mer dødelig enn Mattilsynets tiltak.

Herikstad viser til erfaringer fra USA, og vi ønsker å gjøre det samme. Flere stater er gått bort fra nedskyting som tiltak, fordi det har vist seg å være nytteløst. Det viser seg også at forekomsten av CWD er forholdsvis lav de fleste steder, selv etter 50 år med sykdommen. I endemiske områder anslås den til 1-15 prosent på hjort og 1 prosent på elg. Det er ikke riktig at CWD legger viltbestander øde - det er ren skremselspropaganda.

Den voldsomme hasten med å avklare om det finnes smitta dyr i Nordfjella og på Hardangervidda står i kontrast til sykdommens langsomme utvikling. Den har vært i Nordfjella i minst 5 år, sannsynligvis mye lenger. Hjortedyr vandrer, GPS-registreringer viser at de kan vandre 20-30 mil. Det er naivt å tro at CWD kan utryddes ved å slakte ned for fote der den oppdages. Smitte kan også ha blitt spredd med blodsøl fra den statlige jakta, der bloddryppende villrein ble fraktet med helikopter ut av Nordfjella.

Hardangervidda er neste mål - Europas største villreinstamme av en globalt rødlistet art. Villreinens sårbarhet for forstyrrelser, faren for at dyrene tærer opp fettreservene og ikke klarer vinterens påkjenninger, at simler kaster kalven eller føder svake og seinfødte kalver - det betyr ingenting mot at Mattilsynet får sine prøver.

Mattilsynet har vist at de ikke er egnet til å overvåke dyrevelferden, de evner ikke å se det som folk flest ser - at dette er grov dyremishandling. De følger sine egne lover, de er overmektige og kan gjøre som de vil. Men når både etikken og logikken mangler, og når villreinen - vår arv og vårt ansvar - står i fare, da bør folk våkne.

Neste artikkel

NVE og Cicero som EUs vindkraftagenter!