Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvis media løper maktens ærend

Det sitter journalister og redaktører i byenes glasshus og lager saker og skriver kommentarer som er interessante for strøk av landet der det bor flest folk.

Flokk: Kanskje bør journalister springe mindre på pressekonferanser som regjeringen, konsernledere og kjendiser inviterer til. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix
Flokk: Kanskje bør journalister springe mindre på pressekonferanser som regjeringen, konsernledere og kjendiser inviterer til. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix

Mange mediehus har over tid fått stadig færre journalister ute i distriktene. Slik mister mediene - med få unntak - flere av lyttepostene utenfor byene, de går glipp av viktige utviklingstrekk og blir mer eller mindre ubevisst med på regjeringens sentraliseringsraid i Norge som nyttige idioter.

Det er liten tvil om at det går en akselererende sentraliseringsbølge over landet, og den forsterkes av politiske beslutninger fra øverste hold. Det rammer også mediebedriftene som organiserer seg i større konsern, har hovedkontor i de store byene og flest journalister der, samtidig som det blir færre som rapporterer fra utkanten.

Da jeg startet som journalist på 90-tallet i Finnmark var tilstedeværelse et begrep vi tok alvorlig. At jeg hadde sjøsamisk bakgrunn og kom fra kyst-Finnmarks fiskerisamfunn var også en fordel, fikk jeg høre, både når det kom til kunnskap og forståelse for utfordringer folk og samfunn andre steder opplevde.

Med på kjøpet fikk jeg et kontaktnett som var noe helt annet enn det jeg fikk på pressekonferanser som bedriftseiere og politikerne innkalte til.

At jeg hadde studert samfunnsvitenskap på universitetet i Tromsø var av underordnet betydning. «Her skal vi ikke sitte på desken og lage saker med intervjuobjekter på telefon.» Så da var det å dra ut i Norges største fylke og snakke med folk. Om hva som var viktig for dem, hva de mente om makta og ressursfordeling og hvilken utvikling de så fra sitt ståsted. For mange glemmer at virkeligheten er annerledes avhengig av hvor man ser den fra.

Det var ikke bare viktig for saken, men det ga meg som journalist ny kunnskap og et nettverk jeg kunne bruke i mange senere saker jeg lagde. Og kanskje viktigst av alt. Jeg og mine kolleger som reiste rundt ble en kanal for folket «på golvet» der de fikk fortelle beslutningstakerne hva som var viktig. De fikk en påvirkningskanal fra grasrota til maktens tinde.

Journalistene må bort fra desken og sin egen flokk for å kunne lage saker med åpent sinn.

«Buttom up», kalte de det på universitetet, et sentralt punkt for informasjonsflyt i et demokrati, i motsetning til «top down» der de som bestemmer sendte enveis informasjonen nedover i systemet. Også mye brukt i diktatoriske system. Bare så det er sagt.

Annonse

Poenget er at for å kunne lage gode saker som er relevant og viktig må journalister kjenne sine informanter, snakke med vanlige folk, ha kunnskap om samfunnet, historien og kulturen de skal rapportere fra, og vite hvor de kan finne mest mulig uhildede kilder. Man må med andre ord bort fra desken og sin egen flokk for å kunne lage saker med åpent sinn.

Men når journalistene ikke lenger er i distriktene og heller ikke reiser ut fra sine hovedkontor, hva skjer da med dekningen av saker som er vesentlig, viktig og av nasjonal interesse? Det er nok å kaste et blikk på riksmedias dekning av fiskeri, reindrift eller kommune- og regionreformens konsekvenser i distriktene for å forstå at det er stusselige saker.

Når det en sjelden gang kommer en journalist fra glasskontorene i storbyen for å lage saker i for eksempel Finnmark faller de inn i gamle myter og fokuserer på fraflytta hus, gamle båter i fjæra, ungdom som lengter til byene og bainnskap.

Det er ikke bare flaut, det er også farlig. For hvem er det som leser disse reportasjene fra utkanten andre enn byfolket og beslutningstakere som får forsterket bildet av at «der oppe i gokk» er det ikke liv laga. Og så går de til sine styrerom eller regjeringskontorer og gjør sine beslutninger på sviktende grunnlag. Media har makt, men da må de også kjenne sin mandat som ikke bare er klikk, likes og annonseinntekter.

Flere forskere mener at en av journalistikkens største utfordringer er journalistenes sosiale identitet. En av dem er den amerikanske forskeren Daniel Kreiss som har skrevet The social identity of journalists. Han mener dette i praksis gjør at journalistene skiller seg fra folket de skal rapportere til. De har rett og slett blitt en urban elite, sier Kreiss.

Og hvis det er slik at journalistene har blitt en urban elite som ikke forstår folket eller sakene de skal skrive om, er det bekymringsfullt nok. Men hvis det er sånn at disse journalistene også omgir seg med makteliten i byene, har sine informanter og venner der, så kan deres sosiale identitet gjøre at de ikke ser eller forstår at de springer sentraliseringskåte maktfigurers ærend.

Kanskje burde journalistene slutte å sitte i sine glasskontor og scanne nyhetsbildet og skrive kommentarer og saker om tema de tror gir flest klikk. Eller springe på konferanser og pressekonferanser som regjeringen, konsernledere og kjendiser inviterer til.

Kanskje burde de med jevne mellomrom bli sendt til Eidsøra, Spangereid, Onøya eller Langfjordbotn. Der får de neppe konkurranse om saker, for der er det langt mellom journalistene. Faren er at de lager saker med fra disse stedene med sitt urbane blikk, saker som skal tekkes de store lesergruppene i byene, og da blir det gjerne en avart av «der ingen skulle tru at nokon kunne bu.»

Min bekymring er følgende: Hvis brorparten journalistene og redaktørene sitter i byene og springer maktens ærend der sentralisering er tidsåndens mantra, hvem skal da varsle om hva som skjer i resten av landet?

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Påfallende Sp-taushet om trosfrihet