Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvem bør bonden sammenlignes med?

I lang tid har man kun målt bondens inntektsutvikling og ikke nivå.

Krever løft: Svært mange bønder lever langt under fattigdomsgrensen, skriver Ola Berthling Lie-Husby. Foto: Privat
Krever løft: Svært mange bønder lever langt under fattigdomsgrensen, skriver Ola Berthling Lie-Husby. Foto: Privat

Hurdalsplattformen sier at bonden skal måles på nivå og at inntetsgapet skal tettes, da kommer kanskje spørsmålet hvilket nivå?

Vi i Bondeopprøret, Bondelaget, Småbrukarlaget med flere mener naturligvis at vi skal sammenlignes med gjennomsnittet blant norske lønnsmotagere (585.000 kroner).

Det snittet representerer både lavtlønnsgrupper og høytlønnsgrupper, altså alle samfunnslag.

Dette med å representere et snitt som innehar store variasjoner er noe bonden definitivt kan kjenne seg igjen i. Bonden er eier, styreleder, daglig leder og utførende arbeider som må kunne mange håndverk.

Det er kompliserte biologiske prosesser som krever mye kunnskap på mange fagområder. Bønder er kjent for å være stabil og hardtarbeidene arbeidskraft, men det ligger også betydelig fagkompetanse bak enhver bonde.

Stortinget har sagt at bondens inntekt skal sammenlignes med lønnsmotagerne sin inntekt. Med det premisset så må vi forholde oss til det, og da er det som sagt gitt at vi representerer et snitt blant lønnsmotagerne og ergo må vi sammenligne oss med snittlønna.

Etter forrige opptrappingsvedtak brukte man industriarbeideren som sammenligningsgrunnlag. Dette har man gått bort ifra, og det er ikke rart med tanke på at vi har veldig lite industri igjen og dessuten har mye av industrien de siste to tiår brukt rimelig østeuropeiske arbeidere som holder snittlønna i industrien nede på grunn av lave tariffer for utenlandsk arbeidskraft.

Dersom man mot sunn fornuft skulle velge å sammenligne bonden med "industriarbeideren", så vil man komme i en situasjon der vi vil kunne få rekrutteringsproblemer da mange med høyere utdannelse vil gå ned i lønn ved å overta et gårdsbruk.

Vi må også huske på at bondeyrket er et turnusyrke. Det innebefatter mye helg, natt og kveldsarbeid, samt et stort ansvar og risiko. Her satser man alt på ett kort, både hus og heim blir inlemmet i gårdsdriften. Man tar altså en betydelig personlig risiko ved å investere og satse på ei fremtid som gårdbruker.

For at fremtidsbonden skal ville ta denne risikoen må det være en økonomisk oppside som gjør det økonomisk interessant å være bonde! Uten denne oppsiden og tryggheten i å ha en levelig økonomi som matprodusent, vil vi få færre bønder og lavere selvforsyning.

Så vil noen kunne si, men bonden er selvstendig næringsdrivende og således ansvarlig for egen inntekt. Dette er en til en viss grad riktig,vi presiserer at vi her snakker om snittall, og at med dagens system opererer vi et i et fritt marked på kostnadssiden mens inntektsiden er regulert.

Vi er avhengige av rammebetingelser som gjør det mulig å ha ei inntekt som snittet i samfunnet! Det har vi ikke per dags dato, og svært mange bønder lever langt under fattigdomsgrensen.

Vi må erkjenne at landbruk i Norge er og blir ei politisk næring og må således behandles deretter. Vi minner også om at snittinntekta blant selvstendig næringsdrivende er betydelig høyere enn snittinntekta blant lønnsmottakere.

Vi vil alltid ha bønder som tjener dårlig og bra, men vi må forholde oss til gjennomsnittet! Fordi det er utfra snittinntekta man legger rammevilkårene for næringa.

Vi kan ikke gå utifra at fremtidens generasjoner vil leve for å være bonde, slik det er per dags dato. Men at fremtidens bonde lever av å være bonde! Da må vi ha ei inntekt som folk flest!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Harselas mot Høyre