Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hva er "ansvarlighet"?

Når Norsk Bonde- og Småbrukarlag bryter ei forandling alene, er det "uansvarlig". Når NBS og Bondelaget bryter sammen, er det "ansvarlig og nødvendig".

Enighet: Bondelaget og staten ble til slutt enige om en avtale om nedskalering av melkeproduksjonen. Her er leder i Norges Bondelag Lars Petter Bartnes og landbruks- og matminister Olaug Bollestad. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Norges Bondelag og staten mener 400-500 melkebruk må legge ned produksjonen. På lederplass mener Bondebladet det er uansvarlig å ikke være med på dette. Ingen av delene er oppsiktsvekkende nyheter.

Det er helt vanlig at Bondelaget og staten møter behov for å redusere produksjonen med forslag om bruksnedlegging, i form av utkjøp. Det som er oppsiktsvekkende er at det ikke kreves redusert import av matvarer, selv om importen er mye større enn det produksjonen skal reduseres med. Og at det ikke kommer forslag om bedre utnyttelse av grasressursene eller endrede driftsmåter, som kan redusere importen av råvarer til kraftfôr, samtidig med reduksjon i melkeproduksjonen.

Ordet uansvarlig benyttes ofte når Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS) bryter ei forhandling alene, mens det gjerne ved felles brudd kalles både ansvarlig og nødvendig. Denne ordbruken er ikke en beskrivelse av fakta, men heller en måte å tilsløre at Norges Bondelag (NB) er med og støtter ei utvikling som NBS ikke kan godta, men velger å kjempe mot. Brudd er det viktigste kampmidlet organisasjonen har i forhandlinger med NB og staten.

Hva var så det ansvarlige å gjøre i melkeforhandlingene, der melkeproduksjonen skal reduseres med 100 millioner liter ?

Hadde hverken NB eller NBS gjort avtale med staten, ville staten fastsatt forholdstallet i desember med en lik prosentsats, som i alle år ellers.

NBS ville fått gjennomslag for hovedkravet om at nedskaleringa skulle tas på forholdstallet, men ikke fått skjerming av de 100 000 første literne på hvert bruk, en skjerming som allerede ble forhandlet bort i møte med NB. Pynten på kaka, skjerming av 30 000 liter, forsvant i møte med staten. NB driver symbolpolitikk, mens NBS vil gjøre noe som virker.

Ingen av organisasjonene måtte ha tatt ansvar for utkjøp av 40 millioner liter (+ 10 milloner privat omsetning). Enten hadde det ikke blitt utkjøp, eller så måtte staten tatt ansvar for dette alene. Ville de ha gjort det?

NBS ville ikke fått gjennomslag for 100 prosent statlig utkjøp som var vårt standpunkt hvis utkjøp ikke kunne unngås, men dette ble også forhandlet bort i møte med NB.

Annonse

Det ville neppe blitt 200 millioner statlige kroner til utkjøp, men dette er jo bare forskudd på neste års jordbruksoppgjør, så det kunne ventet til våren uansett.

Ei verbal støtteerklæring til små og mellomstore bruk, som nå defineres som bruk mellom 15 og 30 kyr, overlevde heller ikke i møte med staten.

Hva kunne eller burde heller vært gjort?

Jordbruket burde nektet å forhandle uten at hele kvoteordningen ble tatt opp til vurdering. Vi trenger kvoteordningen, med kvotefastsettelse og regler for regulering, men vi trenger ikke den private omsetningen.

At dette ikke var aktuelt for NB å kreve, ser en når avtalen bare er ei overgangsordning, mens den ordinære melkebørsen skal videreføres med planlagt bruksnedlegging igjen fra 2022.

NB bruker konkursfare hos de største produsentene som hovedargument for at det må kjøpes ut kvote. Dette argumentet burde heller vært brukt til å gjennomføre viktige krav fra NBS. Kvotetaket burde senkes fra 900 000 til 450 000 liter, og når det likevel blir utkjøp, burde man bruke ordningen til å kjøpe ut kapasitet over 450 000 liter og for å redusere gjeld. Dette ville vært en mye bedre hjelp til bruk som sliter økonomisk og på andre måter, enn at de så vidt skal komme seg gjennom de nærmeste to til tre årene for så å fortsette å kjøpe kvote og stifte mer gjeld. Det er heller ikke arbeid disse brukerne har for lite av.

På lenger sikt bør melkebørsen fases ut, dvs. privat kjøp, salg og leie av melkekvoter bør opphøre noen år fram i tid. Det må være en selvfølge at det benyttes rause overgangsordninger, sånn at melkeprodusenter ikke blir tvunget til å legge ned. De har bare fulgt storsamfunnets ønskede politikk, i et system som aldri skulle vært innført.

Kommer vi så langt, kan vi virkelig skape en framtidsrettet melkeproduksjon i Norge, der vi setter inn tiltak for å endre driftsmåtene, rekruttere bønder til alle bruksstørrelser som er ønskelig, bringe oss over fra båsfjøs til lausdrift og gjeninnføre arealkrav når produksjonskvote fastsettes. Og kvotene kan fordeles uten at det må stiftes gjeld. Produksjonsrettigheter skal ikke være salgsvare.

Da vil ungdom komme heim til levende bygder, ikke for å overta det siste melkebruket i bygda, men for å være en del av et aktivt produsentmiljø.

Det vil være bedre å ha bønder som får et vederlag som står i forhold til arbeidsinnsats og produksjon enn bønder som aldri springer fort nok.

Å kjempe for en slik ny landbrukspolitikk, dèt er ansvarlighet.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Matsvinn er en mulighet