Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hurtigtog for distriktet

Distriktspolitikk har lenge vært et kjært ord i norsk politikk. Wikipedia definerer ordet slik: «en politikk som på ulike måter og med ulike virkemidler tar sikte på å tilgodese geografiske områder som i et samfunn betraktes som periferi».

Illustrasjonsbilde av et tog: Mostphotos
Illustrasjonsbilde av et tog: Mostphotos

Antakelig vil alle parti programfeste noe om distriktspolitikk til valget i 2021. Senterpartiet antakelig mest.

Demografiutvalget, ledet av professor Victor Norman, leverte sin rapport i desember 2020: «NOU 2020: 15 – Det handler om Norge». Normann uttalte om utvalgets konklusjon at «En demografisk trend vi har hatt siden svartedauden, er over. Denne erkjennelsen må inn i ryggmargen hos alle som deltar i debatten om bygda: Distriktene er ikke i stand til å reprodusere seg selv».

Normann sa også at «Hvis vi ikke gjør noe, vil bygdene og småbyene i økende bestå av folk over 50 år, som blir mer og mer interessert i lokalhistorie, og stadig mer misfornøyde og avsondret».

Utviklingen Demografiutvalget beskriver, har skjedd på tross av enorme overføringer, i lang tid, av statlige midler for å gjøre det attraktivt å bo i distriktet. Hadde det ikke vært for styrt bosetting av innvandrere (politiske og økonomiske flyktninger), og frivillig innvandring av idealistiske europeere (ikke minst nederlendere), ville situasjonen vært langt verre.

Målet om å få folk til å bosette seg i distriktet, er positivt. Det er heller ingen tvil om at mange godt kan tenke seg å bo utenfor byer og større sentra. Hvorfor skjer det så ikke?

De fleste ønsker seg en stabil arbeidsplass – med akseptabel lønn. I det ligger også at reisetid til og fra jobb må være akseptabel. I tillegg er det ingen tvil om at svært mange betrakter tidsmessig nærhet til kulturelle, og andre, arrangement som en forutsetning for et godt liv. Selv med en godt utbygd infrastruktur for digital kommunikasjon, betyr dette at et bosted i rimelig nærhet til en by foretrekkes av de fleste.

Annonse

Det fins imidlertid alternativ. Det beste er antakelig et nett av høyhastighetstog som binder landet sammen. En utredning om dette ble ferdigstilt i 2012, av Norsk Bane/Deutsche Bahn, men lagt i en skuff av daværende samferdselsminister – Marit Arnstad fra Senterpartiet!

Høyhastighetsutredningen foreslo forbindelser med hurtigtog mellom Oslo og Kristiansand, Stavanger, Bergen, Ålesund og Trondheim. Alle de nevnte byene ville være innenfor 2,5 timers reisetid fra Oslo, mindre enn det tar å reise med fly. Og viktigere: Med ulike stoppemønstre underveis, vil mange store og små sentre i Sør-Norge være mindre enn 2 timers reisetid til Oslo og andre av de nevnte byene. For svært mange vil dette gjøre bosted i distriktet langt mer akseptabelt enn i dag. Det gjelder også for mange litt mer perifere tettsted.

Muligheten for nattlig rask varetransport, med en drastisk reduksjon av tungtrafikken på veiene, kommer som et tilleggsgode.

En slik løsning vil også være meget miljøvennlig, med store reduksjoner i utslipp av skadelige gasser – og trafikkulykker.

Mange mener dette ikke er økonomisk. Realistiske overslag, utført av tyske Deutsche Bahn, viser at det er gjennomførbart for Norge. Norge har dessuten råd til det, og spørsmålet er heller om vi har råd til å la være.

En viktig bivirkning av et slikt tognett, er sannsynligvis nye arbeidsplasser langs de nye togtraseene. Innovasjon skjer ikke bare i store sentra, men også i distriktet – spesielt dersom innbyggerne der trives.

Nord-Norge-banen til Kirkenes bør vurderes i neste omgang.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ønskeliste til en ny regjering