Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Høye strømpriser – klimamoralismens bakside?

Mye spalteplass brukes til å legge skylden på regjeringen for håndteringen av energikrisen, men fakta er at store deler av det politiske miljøet i Norge og dets støttespillere i ulike organisasjoner i årevis har hevdet at strømprisene er for lave.

Mer enn andre: At vi nordmenn bruker mer elektrisitet enn de fleste andre land er hevet over enhver tvil, men det er grunner til det, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos
Mer enn andre: At vi nordmenn bruker mer elektrisitet enn de fleste andre land er hevet over enhver tvil, men det er grunner til det, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos

Lite har de forstått at lave elektrisitetspriser har vært et av Norges få komparative fortrinn internasjonalt, og lite har de forstått konsekvensene av den politiske linjen de har ført i over ti år. Det vi ser nå, er resultatet av feilslått energipolitikk, med en skjult agenda.

Dagens retorikk kommer inn i en lang rekke forsøk på å få opp elektrisitetsprisen. Først var det for å sikre at energiøkonomiseringen (ENØK) skulle bli mer lønnsom. ENØK var drevet av et reelt behov fordi forsyningsrisikoen var for høy. Dette gav en viss effekt – strømforbruket per husstand har falt siden 1993.

Den senere tid, spesielt i lys av at enkelte partier vil avvikle olje- og gassindustrien, har styringspartiene Ap og Høyre innsett at olje- og gassinntektene vil reduseres og staten trenger mer inntekter fra andre kilder.

I tråd med finansminister Colbert (under Ludvig XIV) sitt maxim om at ‘kunsten med skattlegging er å plukke så mange fjær fra gåsen med minst mulig hvesing’, måtte man finne nye kilder til skatteinntekter.

Siden 2000 har strømprisene økt gradvis mer enn inflasjonen, og i 2020 var den 32 prosent høyere enn inflasjonen skulle tilsi. Dette har gitt mer mynt i statskassen og slunkne kommunekasser.

Så kom Parisavtalen og atter en gang blir ideen om økte elektrisitetspriser relevant. Ved å spille på folks følelser for sine barn og fremtidige generasjoner aksepterer folk at vi må betale mer for at klimakrisen skal bli håndterbar.

For å få tilstrekkelig dårlig tall, inkluderer man utslippene fra norsk sokkel og man har ikke trukket fra skogens positive effekter, i frykt for at ambisjonene skal bli for lave. Det at energiforsyningen i Norge allerede gir svært lave klimagassutslipp neglisjeres.

Annonse

At vi nordmenn bruker mer elektrisitet enn de fleste andre land er hevet over enhver tvil, men det er grunner til det. For eksempel, lange mørke vintere gjør at lys er en viktig trivselsfaktor, og 20 prosent av landets husholdninger har kun elektrisitet som energikilde – et resultat av en annen villet politikk – som gir stor sensitivitet ift. utetemperaturen.

Norge har også stor geografisk utstrekning som gir mer tap (cirka 10 TWh i Norge) i overførsel enn geografisk mindre land. Billig energi gir selvsagt ikke gode insitamenter til sparing, men hva snakker vi egentlig om?

Siden 2003 har forbruket per husholdning svingt innenfor intervallet 15.500–17.500 kWh, og norske husholdninger bruker mindre nå enn i 1993. I 2020 betalte norske husholdninger i gjennomsnitt 84 øre/kWh inkludert nettleie og avgifter. Faktisk utgjorde avgiftene hele 32 øre/kWh og nettleien omtrent det samme - selve elektrisiteten kostet 21 øre/kwh.

Altså, det minste elementet i den totale kostnaden er det husholdningene kan gjøre noe med, og med den foreslåtte omleggingen av nettleiemodellen vil elektrisiteten utgjøre enda mindre andel.

Man kan se at grossist-elektrisitetsprisene er lave, som underbygger argumentet om lave elektrisitetspriser, men det utelater et viktig poeng. Hvordan kan politikerne forsvare så mye avgifter?

Når nå elektrisitetsprisene øker og øker til tross for lave produksjonskostnader, blir utslagene så store at folk ikke lenger aksepterer situasjonen. Med kritiske innbyggere som graver etter forklaringer blir den reelle agendaen synlig. Den egentlige agendaen handler om skatter og avgifter.

Ser man på inntektsfordelingen av elektrisitetssalget, er den totale salgsverdien 114 mrd. kroner i 2020, hvorav 90 mrd. går til det offentlige, der nesten 22 mrd. kroner legges igjen som overskudd til offentlig sektor.

Den lave produksjonskostnaden (og med lav marginalkostnad) betyr at strømprisøkning er netto inntektsøkning til det offentlige. Dette er en av historiens største, skjulte skatteinnstramminger i Norge - i klimaets navn, men uten klimaeffekter.

Hvis overskuddet hadde vært brukt på oppgradering av vannkraften, hadde det hatt verdi. I stedet kjører man på med den samme feilslåtte energipolitikken. Dette forklarer hvorfor så mange partier sitter stille i båten. De håper at de slipper å ta den politiske kostnaden for det de alle er enige om - de trenger mer penger og klimaet er en god unnskyldning.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vi har en stor og økende skogressurs