Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hjemløse katter har blitt en kasteball

Hjemløshet og kattekolonier er et stort problem i Norge. Dyrevelferdsloven retter seg i stor grad mot dyr som har kjent eier. Hva skjer egentlig med rettighetene til de hjemløse dyrene som lider?

Sliter: Er hjelpeplikt og varslingsplikt kun juridiske floskler, spør innsenderen. Foto: Mostphotos
Sliter: Er hjelpeplikt og varslingsplikt kun juridiske floskler, spør innsenderen. Foto: Mostphotos

Lokalavdelingene til Dyrebeskyttelsen Norge arbeider daglig for at mange av de dyrene som har gått lenge ute, og ofte er svært syke, får den hjelpen de har krav på etter dyrevelferdsloven. Det er svært bekymringsverdig at ansvaret for velferden til hjemløse dyr i så stor grad tilfaller frivilligheten, og at det offentlige tilsynelatende ikke tar hjemløse dyrs rettigheter og velferd på alvor.

På Mattilsynets hjemmesider finnes det informasjon om hvor man skal henvende seg dersom man oppdager en koloni med hjemløse katter. Der oppfordrer de til å enten varsle Mattilsynet, politiet eller kommunen. Mattilsynet skal varsles dersom kattene det gjelder lider. Politiet skal blant annet varsles dersom kattene er et ordensproblem. Kommunene skal varsles dersom kattene utgjør et helse -og miljøproblem.

Politiet har svært lite ressurser til å håndtere dyrevernsaker, og kommunene har ofte verken kompetansen eller ressursene til å håndtere slike saker alene. Resultatet er ofte at ingenting skjer selv om man varsler alle de ansvarlige instansene. Dyrevelferslovens varslingsplikt og hjelpeplikt har dermed ingen reell verdi for hjemløse dyr, og må i dag regnes som juridiske floskler.

De fleste hjemløse katter vil over tid lide. De har ofte sykdom, skader, sår og parasitter. Mange er feil og/eller underernærte, og har andre plager som følge av dårlig levemiljø og manglende oppfølging, tilsyn og stell. Når vinteren kommer er det mange som dør av frost og sult. Realiteten er at disse dyrene har svært dårlig dyrevelferd, og i praksis gjelder ikke dyrevelferdsloven disse dyrene. Det Mattilsynet tilbyr av hjelp til hjemløse katter dekker i realiteten kun avlivning- dersom den forvillede katten kommer seg til veterinær.

Annonse

Det er med andre ord visse kriterier for at Mattilsynet skal gripe inn i saker som omhandler hjemløse dyr. Mattilsynet har presisert i media at hjemløse katter faller utenfor deres oppdrag fra departementet. De legger allikevel stor vekt på at alle har hjelpeplikt i Norge. Men, hvordan skal folk ta hjelpeplikten på alvor, når Mattilsynet selv unnlater å forholde seg til denne lovparagrafen og ingen av de ansvarlige iverksetter nødvendige tiltak for å få bukt med koloniproblematikken?

Å få til en ordentlig rollefordeling mellom instanser for å få bukt med koloniproblematikken har vist seg å være utfordrende. Dyrebeskyttelsen Norge og våre lokalavdelinger har over lengre tid forsøkt dialog med forskjellige kommuner og med Mattilsynets lokalkontorer for å rydde opp i dagens situasjon. Hjemløse katter har blitt en kasteball i det offentlige systemet, der forskjellige instanser forsøker å skyve ansvaret vekk fra seg selv, og over på andre. Lite strukturelt arbeid blir gjort for å håndtere den alvorlige situasjonen.

Noen steder har våre lokalavdelinger et godt samarbeid med Mattilsynet, og i noen kommuner bevilges det penger til dyrevelferdsorganisasjoner, mens i andre deler av landet vil verken Mattilsynet, kommunen eller politiet vedkjenne seg ansvar for hjemløse katter. Hvordan dyrevelferdssaker med hjemløse dyr håndteres avhenger med andre ord av hvor i landet man befinner seg. Slik kan vi ikke ha det.

Vi trenger både kortsiktige og langsiktige løsninger på denne problematikken. Informasjonsarbeid rettet mot dyreeiere om hva som ansees som et godt dyrehold – samt lovpålagt ID-merking og en oppfordring til alle om å kastrere kattene sine er viktig for å hindre hjemløshet i fremtiden. Men, noe må også gjøres med de dyrene som allerede er hjemløse i Norge i dag. Tusenvis av katter går ute og lider nå, uten at det offentlige tar hensyn til dem. For å få bukt med hjemløse katter, og de store kattekoloniene må alle aktører samarbeide.

Vi trenger altså en prinsipiell avklaring på hvem som har ansvar for å rydde opp i kattekolonier. Slik situasjonen er nå, overtar Dyrebeskyttelsen Norges lokalavdelinger mye av dette ansvaret, i tillegg til å overta store mengder med dyr fra Mattilsynet fra andre tilsynssaker. Når vi bistår Mattilsynet i tilsynssaker, håndterer vi ofte mange dyr på en gang.

Vi bruker enorme ressurser på å få disse dyrene friske, og omplasseringsbare. Dyrebeskyttelsen Norge etterlengter en prinsipiell avklaring fra Landbruks- og matdepartementet om hvem som er ansvarlig for å håndheve dyrevelferdsloven i henhold til ivaretakelsen av god dyrevelferd for alle familiedyr i Norge – også de hjemløse.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Argumentasjonen til Ungdom mot EU har en logisk brist