Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Historien gjentar seg

Historien gjentar seg, fra EU i 1972 til EF og EØS i 1994 og til dagens europadebatt.

Var for et sterkere overnasjonalt fellesskap: Ap-politiker Reiulf Steen. Foto: Inge Gjellesvik  / NTB scanpix
Var for et sterkere overnasjonalt fellesskap: Ap-politiker Reiulf Steen. Foto: Inge Gjellesvik / NTB scanpix

Lesestoffet denne jula og på nyåret har vært Hans Olav Lahlums biografi om Reiulf Steen. Det er interessant lesning.

Hele samfunnskampen fra slutten på 1960 og til dagens har likhetstrekk. Tydeligst i EU/EØS-debatten, med klare overslag til de generelle svingningene i velgermassen.

Lahlum sier klart at retorikken om et Europeisk Fellesskap passet godt for Trygve Bratteli og Reiulf Steen først i 1970-åra. De var for et sterkere overnasjonalt fellesskap for å bevare freden og kontrollere markedskreftene. Det er sikkert mange med meg som kan lett slutte seg til disse to mål.

Men så gir boken innsikt i hvordan disse målene skulle vinnes. Hvordan lederne i Ap representert ved statsminister Bratteli og partisekretær Ronald Bye samt LO-formannen Tor Aspengren, la opp strategien for å få Norge inn i Unionen: «Folket måtte vel ta til vettes».

Undertonen var klar: Uvitende folk, de må da vel forstå sitt eget beste! Hvis ikke skal det hamres inn, legge på hardt press. Slik som Brattelis kabinettsspørsmål i forkant av folkeavstemningen i 1972. Likedan skremselspropaganda fra NHO og Høyre om hvor galt det ville gå norsk næringsliv hvis motstanderne ikke bøyde av.

Det var etter å ha lest dette at jeg satte meg ned ved tastaturet. Da dukket minner fra denne tiden som student i Bergen opp. På alle bussene var det digre plakater som sa noe sånt som: «112 av 150 stortingsmenn og 18 av 20 fylkesmenn sier ja». Påstander om nærmest kollaps i norsk økonomi gjorde også inntrykk.

Imidlertid, vi erfarte at distriktsbefolkninga, at arbeiderpartifolk, som trosset partidisiplinen, venstresida, kystfiskeren og bonden, stod han av. Samfunnseliten hadde tapt. Strategien og retorikken om at vi vet folks beste, stol på oss. Den slo feil. Vanlige folk tenkte selv!

Et lite stopp i 1994. En stor forskjell nå var at vi hadde et nytt Europa med Sovjets fall. Våre to naboland Sverige og Finland søkte også om medlemskap i EU. Norge sammen med ministaten Liechtenstein, Island og et uavklart Sveits kunne vel ikke stå utenom resten av Vest-Europa. Snart ville flere tidligere øststater komme med, ble det riktig spådd.

Annonse

Hvorfor lyktes ikke Ja-siden med et slikt utgangspunkt? Svarene er nok ulike. Jeg kommer imidlertid ikke utenom at mye skyldtes at strategien fra partitoppene i Ap og Høyre igjen brukte «en stor munn» og i liten grad «to ører». Det samme gjaldt både LO og NHO.

Tonen var på nytt at vi vet best, ovenfra og nedover holdning og skremselspropaganda. Mye toppet seg da statsminister Gro Harlem Brundtland i en partilederdebatt på TV beskyldte Sp-leder Anne Enger Lahnstein for løgner. Mange på grasrota følte seg tråkket på.

Folket sa igjen nei til EU, men samtidig et ja til selvråderett, troen på folks egen dømmekraft var styrket. Maktpersonene, ofte kalt eliten, hadde igjen tapt.

Hva har dette med dagens EU/EØS diskusjoner å gjøre, ser vi noen likhetstrekk? Ja, uten tvil. To forhold forundrer meg:

1. Grasrota blir igjen overkjørt av makteliten. Store fagforbund i LO føler at de i toppsjiktet igjen vet best, gir garantier som mange på grasrota ikke fester lit til. Nye direktiver fra EU har glidd igjennom det norske maktapparat, de mest berørte føler seg overkjørt. Acer og strømkabler er andre eksempler på det samme. Med andre ord. De har ikke lært!

2. Det forundrer meg stort at ikke våre ledere i de politiske partier og i de store næringslivsorganisasjonene, som ønsker medlemskap, mer EU, ikke bruker sin store kraft på å påvirke EU- konstruksjonen. Det bør uroe at Storbritannia og store grupper i flere land ikke ønsker så stor overnasjonal styring, fjernstyring etc. fra Brussel. Istedenfor å sette kraft inn på dette, synes det viktigere å beholde den EU/EØS-modellen vi har. Samtidig blir vi skeptikerne fortalt at dette skjønner dere lite av. Det er iallfall undertonen.

Avslutningsvis vil jeg understreke at samarbeid internasjonalt og i Europa er særs viktig for å beholde freden. I den globale verden vi lever i er det også nødvendig at vi har globale verktøy for å kunne ha mulighet til folkevalgt styring med de krefter som rår.

Da må vi tore å vurdere og finne bedre løsninger enn de vi har i dag. Noe bedre må på plass før vi kaster det bestående over bord. Men det haster!

Fortsettelsen kunne ha vært: Skyldes de store skiftninger i det politiske landskapet vi har sett i 2019 noe av det samme?

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Minister med sviktende gangsyn