Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hesten som areal- og klimaressurs

Hestens beiting bidrar til økt karbonbinding.

I stedet for å bygge ned hestenæringen, bør vi heller jobbe for tettere samarbeid mellom bønder og hestenæring, skriver 
Emilie Charlotte Aslakstrøm. Foto: Siri Juell Ramussen
I stedet for å bygge ned hestenæringen, bør vi heller jobbe for tettere samarbeid mellom bønder og hestenæring, skriver Emilie Charlotte Aslakstrøm. Foto: Siri Juell Ramussen

Er hesten en hellig ku, spør Bente Aspeholen Åby og Laila Aass ved NMBU. Jeg vil berømme forfatterne for å ta opp et viktig tema i jordbruksdebatten.

Les innlegget til Bente Aspeholen Åby og Laila Aass:

Hvert år forsvinner cirka 100 millioner dekar produktiv jord globalt, tilsvarende en firedel av Norges landareal. Tap av dyrkbar jord her til lands er også en alvorlig trussel, og med knappe 3 prosent av Norges areal som matjord har vi unektelig en jobb å gjøre.

Her i Norge omdisponerte vi i 2014 rundt 5000 dekar med dyrkbar jord til andre formål, vi er avhengige av import av landbruksvarer og selvforsyningsgraden vår er på under 40 prosent. Dette er ingen god utvikling.

Jeg ønsker derimot å komme med noen betraktninger rundt hestens plass i nettopp areal- og klimadebatten. At hesteholdet binder opp en god del dyrket mark er ubestridelig, antakelig rundt 4-7 mål per voksen hest avhengig av dyrkningsintensivitet.

I rapporten Hesten som ressurs - Lokal næringsutvikling fra 2018 vektlegges hestens rolle i landbruket og at hesten skaper gode muligheter for nyskapning og nisjenæring i både by- og distriktskommuner. I 2012 ble hestenæringens årlige verdiskapning anslått til flere milliarder kroner. I landbrukssammenheng betraktes hest som produksjonsdyr på linje med andre husdyr og er berettiget til areal- og kulturlandskapstilskudd.

Annonse

Hesten er en viktig del av vår kulturarv. Vi har i dag tre særnorske nasjonale hesteraser; fjordhesten, dølahesten og nordlandshesten, der alle står på lista over truede dyrearter. Tap av hest er tap av biologisk mangfold.

Når det er sagt utgjør hesten en viktig rolle for mange menneskers livskvalitet og helse. For mange unge er hesten en inngangsport til et livslangt forhold til naturen. Ridning og hesterelaterte aktiviteter er sunne og lærerike aktiviteter, og for mange mennesker kan kontakten med hest og miljøet rundt være et skattet fristed.

Ut ifra et kjønnsperspektiv er også hesten en viktig aktør for å utjevne kjønnsforskjeller i landbruket, og hesterelaterte yrker som tradisjonelt har vært mannsdominerte som hovslager, veterinær og travtrener er nå populære blant kvinner. Hesten har også fått en sentral plass i landbruksskoler, der mange jenter tar hestefagbrev på linje med annen yrkesrettet opplæring.

Artikkelforfatterne argumenterer med at hesten slipper ut metan fra fordøyelsen, noe som igjen truer klimaet vårt. Her vil jeg heller si at hestens beiting bidrar til økt karbonbinding.

Metan har dessuten kortere halveringstid enn karbondioksid, en halveringstid på 12 år mot karbondioksidens halveringstid på 200 år.

Innleggsforfatterne hevder videre at hesteholdet beslaglegger en betydelig andel gode jordbruksarealer uten å bidra til matproduksjon. Her vil jeg hevde at nedlegging av gårdsbruk, gjengroing av utmarksarealer, tap av biologisk mangfold og økt import av kraftfôr er langt større utfordringer. Hesten pleier naturlandskapet, holder bygder i hevd og utgjør en sentral rolle i unges etablering på landsbygda og deltakelse i jordbruket.

Hesten er og skal fortsette å være en brobygger mellom by og land. Jeg mener at vi i stedet for å bygge ned hestenæringen, bør vi heller jobbe for tettere samarbeid mellom bønder og hestenæring. Vi bør jobbe for å utnytte beiteareal og tilrettelegge for rekreasjon i kommunen med trygge ferdselsårer.

Vi bør jobbe mot bærekraft i fellesskap og fremheve hesten som ambassadør for landbruket!

Heia hesten!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Om å lytte til naturens språk