Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hender som bygger velferden

Det hjelper ikke nødvendigvis med en sykehjemsplass dersom renholderen ikke sørger for godt smittevern.

Det er liten grunn til å tvile på at de folkevalgte er opptatt av å sikre god velferd til innbyggerne, skriver Rune Aale-Hansen. Foto: Mostphotos
Det er liten grunn til å tvile på at de folkevalgte er opptatt av å sikre god velferd til innbyggerne, skriver Rune Aale-Hansen. Foto: Mostphotos

Vi som bor i Norge, lever i et godt fungerende velferdssamfunn som vi kan være stolte av. Et samfunn som stadig utvikles, i takt med ny kunnskap, innovasjon, lærdom og endrede behov. Videreutviklingen av velferdssamfunnet handler også om lokalt selvstyre – hvordan kommunestyrer prioriterer.

Det er liten grunn til å tvile på at de folkevalgte er opptatt av å sikre god velferd til innbyggerne. At det tidvis er diskusjon om hvilke virkemidler som skal brukes for å nå målene, er en annen sak. Ved siden av ideologi kan prioriteringer og valg av løsninger ha sammenheng med utdannings- og yrkesbakgrunn eller hvor i livet man befinner seg.

Jeg savner, på vegne av Norsk Kommunalteknisk Forening - NKF, imidlertid noen ganger refleksjon over helheten i velferdssamfunnet vårt. Når vi snakker om velferd tenker vi gjerne eldreomsorg, barnehageplasser eller varme hender i helsetjenesten. Alt dette er viktig, men det er likevel ikke helheten.

Koronapandemien har bidratt til å synliggjøre hvor viktig andre kommunaltekniske tjenester er som grunnmur i velferdssamfunnet. Det hjelper ikke nødvendigvis med en sykehjemsplass dersom renholderen ikke sørger for godt smittevern. Det hjelper ikke nødvendigvis med færre elever i klasserommet dersom inneklimaet er uforsvarlig. Det hjelper ikke med flere barnehager dersom kvaliteten på drikkevannet er dårlig.

Annonse

Slik kan vi fortsette.

Skal velferdssamfunnet vårt både vedlikeholdes og videreutvikles må helheten forstås. Dette innebærer også at man setter av midler drift, vedlikehold og investeringer i budsjettene.

At man et år ikke får malt veggene på skolen som har begynt å falme, er tilsynelatende ikke så farlig. Men dersom det skjer år etter år, vil kommende elever ikke bare møte en skole med vegger som flasser, men i verste fall hvor råte og sopp konkurrerer om plassen.

At man et år ikke får asfaltert hull i vegen, er tilsynelatende litt irriterende, men ikke så farlig. Dersom dette skjer år etter år, vil kommende busspassasjerer eller pasienter i syketransport møte en veg i stadig dårligere forfatning som både ødelegger bil, er ubehagelig og til dels farlig å trafikkeres på.

Slik kan vi fortsette.

Mange varme hender har med rette fått anerkjennelse for sin innsats. Nå gleder NKF seg til at både folkevalgte og innbyggere fremover ser helheten og også anerkjenner de kommunaltekniske tjenerne. Deres hender ivaretar grunnmuren i velferdssamfunnet vårt.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hva skal vi med norsk landbruk?