Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Helsevesenets styringsform

Hvorfor erkjenner ikke politikerne at en spade er en spade!

Regionalt helseforetak: Det er i dag fire regionale helseforetak i Norge. Helseforetakene er statseid og dekker alle offentlige virksomheter innenfor spesialisthelsetjenesten. Illustrasjonsfoto:  Gorm Kallestad  / Scanpix
Regionalt helseforetak: Det er i dag fire regionale helseforetak i Norge. Helseforetakene er statseid og dekker alle offentlige virksomheter innenfor spesialisthelsetjenesten. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / Scanpix

Helsevesenets styringsform er et urovekkende eksempel på et dårlig politisk valg: Helseforetaksmodellen ble av politikerne innført uten diskusjon og drøftelser i 2001. Det skjedde uten de vanlige utredninger, høringer og forankring hos helsepersonellet. Fokus ble flyttet fra omsorg, kvalitet, behandlerautonomi og lege – pasient-relasjoner over til produksjon, kontroll, kvantitet, dokumentasjon, redusert behandlerautonomi og nedvurdering av lege – pasient-forholdet. Ledelse overlot politikerne med et pennestrøk til styrene i helseforetakene.

Det var selvfølgelig godt ment, men er det hensiktsmessig, pasientvennlig, samfunnsøkonomisk fornuftig og fremtidsrettet? Systemet har nå vært utprøvd i mange år og erfaringer er høstet. Fra 2005 har ene og alene administrasjonskostnader for regionale Helseforetak (RHF) økt fra 281 millioner kroner til 1724 millioner kroner i 2016, i løpende utgifter. Administrasjonskostnadene utgjør store summer som hvert år sløses bort på unødvendig byråkrati og som resulterer i dårligere helsetilbud for pasientene.

Sengeantallet er faktisk halvert for at de skal klare å holde de økonomiske rammene. Her er det atskillige millioner som heller skulle vært brukt til pasientbehandling, men ledelsene prioriterer heller staben rundt seg selv, enn pasientene.

Politikerne valgte et underlig system hvor teknokrater og byråkrater ofte uten helsefaglig innsikt, innsikt i ledelse eller noe reelt ansvar har fått tilnærmet total makt i sykehusene. Den fryktkulturen som følgelig har oppstått er et demokratisk problem (Eli Berg: Hold kjeft eller gå – om makt og avmakt i helsevesenet). Politikere har tilnærmet ingen mulighet til å få rede på hvordan sykehusene faktisk fungerer. Var dette egentlig meningen?

Helseforetaksmodellen med innsatsstyrt finansiering må snarest forandres. Den fører til at man dropper eller nedprioriterer behandlingsaktiviteter, som terapeutiske samtaler og pasientopplæring for pasient og pårørende. Den gjør at det lønner seg å utrede mange pasienter, men ikke gi dem nevneverdig behandling – og å skrive ut og reinnlegge mange. Pasienten blir bare et tall i et stort regnestykke, jo flere pasienter som er innom jo bedre går «bedriften». Dette fører til raske utskrivelser og hyppige reinnleggelser, bra for økonomien, men hva med pasientenes opplevelse?

Når omsorgsarbeiderne går over til å måtte forholde seg til tall før pasientenes ve og vel er dette et eksempel på kunnskapsmangel snarere en faglig forsvarlighet. Politikerne har i tillegg selv sørget for at helseforetakene ikke har juridisk ansvar verken for pasienter eller ansatte! De kan derimot sitte og se på uten å måtte ta ansvar, hvor er logikken?

Det ligger i kortene at organisasjonsformen helseforetak, der man går langt i å imitere lønnsomhetsfokuset i forretningslivet, produserer andre avgjørelser og prioriteringer enn det et folkestyrt sykehusvesen ville gjort. Foretaksmodellen egner seg for helt andre virksomheter enn til å forvalte fellesskapets skattemidler til å utføre så viktige og kompliserte samfunnsfunksjoner som sykehusdrift.

Annonse

Det står ikke til troende at politikerne på denne måten tviholder på en elendig forvaltning av offentlige midler, og som så direkte rammer både pasientene og de ansatte.

Forvaltning

Dette er en kort beskrivelse av politikernes foretrukne måte å styre dagens helsevesenet på. Befolkningen er den viktigste ressursen i et land, men hvor grundig og ansvarlig følger staten opp, når sykdom eller skade rammer den enkelte?

At Helseforetaksmodellen har utspilt sin rolle har vel alle som arbeider innen helsevesenet for lengst erkjent, men så lenge politikerne er fornøyd, har fagfolkene ingen ting de skulle ha sagt. Støyen rundt dagens drift der innsparinger og nedskjæringer stadig er framme i mediene berører ikke politikerne direkte lenger. De er vel så fornøyd med å ikke lenger å være umiddelbart ansvarlige, at de ikke engasjerer seg. Advarsler om tilstanden er gitt politikerne mange ganger uten at noe skjer.

Det står ikke til troende at politikerne på denne måten tviholder på en elendig forvaltning av offentlige midler, og som så direkte rammer både pasientene og de ansatte. Det faktum at de ikke gjør noe aktivt for å få til en forandring er det som får meg til å tolke likegyldigheten som politisk råttenskap. Råttenskap er et mangetydig begrep. Det kan være tyveri av økonomiske, politiske og sosiale goder fra befolkningen. «Råttenskap kan være misbruk av makt i betrodde stillinger for personlig gevinst».

Personlig gevinst i denne sammenheng kan være å skaffe seg mindre arbeidsbelastning og ansvar. Dette er i dag et økende problem når vi ser på de rikspolitikerne vi har valgt. De er demokratisk valgt, men de sørger systematisk for å få mindre og mindre ansvar. Ansvarsfraskrivelse ved å delegere oppgaver over til andre (departementer, etater, fylker, kommuner eller selskaps styrer) gjør at de selv på demokratisk vis overlater de viktigste og vanskeligste beslutningene til andre, men selv tjener like bra og beholder sine maktposisjoner, men får mindre å ha ansvar for.

De kan med ryggdekning tildele seg selv privilegier selv om samfunnet totalt sett står igjen som en taper. Å delegere er i og for seg greit så lenge kvaliteten og kostnadene på tjenestene blir like gode eller bedre. Men når dette ikke oppnås slik som i helseforetaksmodellen, må politikerne inn og ta nye grep. De har tross alt fått det overordnede ansvaret.

Alle trenger før eller siden hjelp fra helsevesenet, vi som borgere kan ikke lenger bare stilltiende godta å risikere å ikke få den hjelpen vi trenger fordi pasienttilbudene må strammes inn for at kameratgjengen «meg», prioriterer kameratskap framfor pasienttjenester. Dagens styringssystem gir så utilsiktede konsekvenser at det ikke hadde blitt valgt, dersom dette hadde vært kjent. Partier som snakker om avbyråkratisering, men ikke ser nødvendigheten av å vrake dette styringssystemet, har mildt sagt et stort forklaringsproblem.

Vi må før neste valg få tydelige signaler fra de politiske partiene om at helsevesenets styringsmodell må forandres, kanskje en forvaltningsmodell kan være et bedre utgangspunkt. Det er ikke lett å forandre etablerte regimer, men nå er det på høy tid å foreta den nødvendige kursjusteringen. Stem på de partiene som tydelig markerer seg som endringsvillige. Likegyldighet i denne saken er med på å undergrave velferdsstaten. At seriøse politikere kan sitte stille å se på at millioner av skattekroner pøses ut til unødvendig byråkrati år etter år, bidrar til politikerforakt, og det med god grunn.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

En blues for et kriserammet Spania