Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hardangervidda har blitt «rødt» - så hva nå?

I vakuumet som rådvillheten lager, spekuleres det blant naturinteresserte i hele spekteret av muligheter – fra full nedskyting til vanlig jakt og ordinær overvåkning.

Myndigheter og relevante forvaltningsinstanser må snarest på banen med hva som nå er tenkt gjort, og på hvilket kunnskapsgrunnlag disse tiltakene hviler, skriver innsenderne av debattinnlegget. Foto: Mostphotos
Myndigheter og relevante forvaltningsinstanser må snarest på banen med hva som nå er tenkt gjort, og på hvilket kunnskapsgrunnlag disse tiltakene hviler, skriver innsenderne av debattinnlegget. Foto: Mostphotos

De siste to årene har vi hatt ekstraordinære kvoter for villreinjakt på Hardangervidda. Begrunnelsen har vært viktigheten av å så raskt som mulig avklare hvorvidt det forelå smittsom skrantesyke hos villrein utenfor Nordfjella.

Hovedsakelig har det vært skutt voksen bukk, med skadevirkninger for kjønnssammensetning, vinterbeite (fremgraving av mat), brunst og beitebruk (spredning av reinen til utkantområdene).

Og så har det kommet - det øyeblikket vi alle fryktet - med påvisning av skrantesyke på Hardangervidda. Overraskelsen blant mange er derfor stor over at en gjennomarbeidet plan for å reagere på dette ikke synes å foreligge, særlig siden man nå har hatt flere år til å planlegge.

Etter møter i regi av Mattilsynet og Veterinærinstituttet forrige uke får vi som jegere beskjed om enda mer aggressiv prøvetakning i årets jakt – uten at vi får forklart hva videre positive prøver skal føre til av spesifikke tiltak.

Jakttiden er foreslått utvidet med to uker i oktober og vi får signaler om en bestandsreduksjon, uten at dette utdypes nærmere. I vakuumet som rådvillheten lager, spekuleres det blant naturinteresserte i hele spekteret av muligheter – fra full nedskyting også på Hardangervidda til retur til vanlig jakt og ordinær overvåkning.

Dette er helt uakseptabelt. Myndigheter og relevante forvaltningsinstanser må snarest på banen med hva som nå er tenkt gjort, og på hvilket kunnskapsgrunnlag disse tiltakene hviler.

Et sentralt spørsmål står fortsatt ubesvart og har betydning for videre håndtering: Hvor kommer smitten fra?

For å illustrere dette vil vi beskrive tre scenarier:

Først, kommer smitten utenfra, f.eks. fra USA via importert høy eller jord på skosåler? Hva gjør man nå med elg og hjort? De smittes av samme type skrantesyke som villreinen. Sau er vrient, men er relevant siden en av teoriene omkring hjortefarmen der sykdommen oppsto i USA er at smitten krysset en artsbarierre den ikke skulle kunne krysse – fra skrapesyke-infisert sau til hjort. Det er kort sagt for snevert å snakke om reinsdyr alene, vi trenger en helhetlig strategi.

Annonse

For det andre, kan skrantesyken alltid ha vært der i lav forekomst? Både hos eldre jegere og fra tamreinhold verserer historier om dyr med lignende symptomer gjennom tidene – lenge før man med moderne teknologi ble oppmerksom på skrantesyke som en diagnose. Kan tidligere tiders høyere forekomst av rovdyr (f.eks. jerv) ha holdt sykdommen "unna radaren"? Smitter skrantesyke mindre hos hjortedyr med stor vandringsradius - som villreinen på Hardangervidda? Hva betyr utveksling med nærliggende områder (f.eks. stammen i Setesdalen)? Hva betyr genetisk variasjon mellom ulike reinsdyrstammer? Uansett blir det for enkelt å basere forvaltningen på erfaringer fra USA – vi mangler kunnskap om norske forhold.

Siste scenario, kan man tenke seg en hypotese om at dette er spontant nyoppstått? Dette er oftest tilfelle ved lignende sykdom hos mennesker (Creutzfeldt Jakobs sykdom). Reinen ser fra naturens side ut til å være særlig utsatt for at skrantesykeproteinet blir smittsomt så det er neppe første gangen i historien dette skjer. Som lege kan man også undre på om avgrensningen mellom “atypisk” og “smittsom” skrantesyke hos hjortedyr er så tydelig som det gis inntrykk av, eller kan det finnes overgangsformer? En bred satsning på forskning rundt alle disse spørsmålene synes å være en forpliktelse og må snarest på plass.

Jegere er lojale til kunnskapsbasert forvaltning. Vi har gjort en stor jobb med prøvetakning; nå må fagfolk, myndigheter og forvaltning fortelle oss hva de vil bruke resultatet til.

Tom Hemming Karlsen, reinsdyrjeger, professor og overlege, Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus

Knut Erik Aslaksen Lundin, reinsdyrjeger, professor og overlege, Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus

Eigil Reimers, reinsdyrjeger, professor emeritus, Universitetet i Oslo

Øyvind Kongstun Arnesen, reinsdyrjeger og lege, Oslo

Audun Olav Brandal, reinsdyrjeger og lege, Oslo

Paal Arnesen, reinsdyrjeger og overlege, Sørlandet Sykehus Arendal

Helge Norheim Sund, reinsdyrjeger og overlege, Sørlandet Sykehus Arendal

Lars Bjune, reinsdyrjeger og overlege, Martina Hansen sykehus Oslo

Ole Reigstad, reinsdyrjeger og overlege, Oslo universitetssykehus

Lars Jørgen Rygh, reinsdyrjeger og overlege, Haukeland Universitetssykehus Bergen

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Målretta investeringsstøtte avgjer framtida til små og mellomstore gardsbruk