Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

God dag mann, statsråd

På vegne av de sauebøndene som har måttet legge ned sitt livsverk innenfor ulvesonen i Hedmark blir jeg meget harm!

I debatt om ulv: Statsråd Sveinung Rotevatn. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
I debatt om ulv: Statsråd Sveinung Rotevatn. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

I mitt innlegg i Nationen 19. mai skriver jeg at statsråds Sveinung Rotevatns suksesshistorie om rovviltpolitikkens synkende tapstall er basert på nedgang i sauetall.

Rotevatn går i sitt motsvar 26. mai ikke bare langt i, men sier rett ut at vårt innlegg er basert på dårlig lokalkunnskap. På vegne av de sauebøndene som har måttet legge ned sitt livsverk innenfor ulvesonen i Hedmark blir jeg meget harm!

Les debattinnlegget fra Sveinung Rotevatn her:

Statsråd Rotevatn har jo rett i den enkle påstanden at antall sau totalt innenfor ulvesona har økt. Men det virker som om det er det eneste han har fått ut av den nevnte Nibio-rapporten. Og det i seg selv er bekymringsverdig.

Leser man hele rapporten, kommer det tydelig fram at mine utsagn om nedgangen i antall sau i Hedmark IKKE er feil. Faktum er at antall sau innenfor sona i Hedmark er mer enn halvert fra 1999 til 2019 – fra 13.800 til 6200. Utmarksbeitet er så godt som utradert. Innenfor sona i Hedmark har sau på utmarksbeite sunket fra 12.000 til 1100 gjennom denne 20-årsperioden.

Den økningen som Rotevatn viser til, har kommet i andre deler av sona enn i Hedmark. Som Nibio-forsker Geir-Harald Strand påpeker i Nationen 1. juni, flyttes saueholdet i sona sørover og inn mot byer og tettsteder. Strand slår fast at statistikken viser at sauehold som distrikts- og utmarksnæring er under avvikling i ulvesona.

Annonse

I sitt hastverk med å svare forklarer også statsråden villig at sauen på utmarksbeite innenfor sona er flyttet til innmarksbeiter, og at dette var en del av villet politikk.

Det kan godt hende det er statsråden, og hans partis, vilje. Men rovviltforlikets todelte målsetting er ikke så enkel som det. Det er aldeles ikke slik at det ikke skal være husdyr på utmarksbeite i verken ulvesone eller noen av de andre forvaltningssonene for rovvilt. Men man skal forsøke å nå begge målsetninger, både beitebruk og rovvilt.

For ulvesona i Hedmark sin del, virker det som myndighetene mener at ulven har all rett og beitedyra skal vekk. Regjeringen ofrer altså utmarksbeitet i store deler av Hedmark, uten noen form for kompensasjon. Tjuveri kalles det.

Vi kan også vise til konkrete eksempler på både saue- og ammekubønder innenfor sona som ikke får tilskudd til forebyggende tiltak mot rovviltskader hvis de skal øke sine besetninger. Var dette intensjonen i rovviltforliket?

Vi forundrer oss også over at statsråden fremhever at Deisjøreviret skal være så attraktivt for ulv. Vi som kjenner skogene i Hedmark godt, vet at det er mer enn nok områder hvor ulven trives. Ja, kort sagt over alt. D

et eneste lyspunktet med stedet Elgå-ulven valgte å slå seg ned er at det er delvis innenfor ulvesona. Vi tør ikke engang tenke på hvilke forvaltningsmessige krumspring som hadde blitt satt i verk for å frede denne hvis den fant seg make utenfor sona. Men nå har det lille pusterommet Åmot, Stor-Elvdal og Rendalen fikk etter uttaket av Osdalen- og Julussareviret fått en brå slutt.

Fremover kan vi bare vente oss mengder av genetisk viktige avkom på streif utenfor sona med forvaltningens klamme fredningshånd over seg. Utmarksbeite i ulvesona i Hedmark er i praksis avviklet, nå står randsonen for tur, i noen kommuner er avviklingen allerede i full gang!

Det kan være svært nyttig, selv for statsråder, å lese vitenskapelige rapporter. I dette tilfellet presenterer han kun en marginal del av funnene Nibio gjorde i sin undersøkelse, og dette finner vi svært bekymringsfullt. For hvis statsråder skal fatte beslutninger basert på forskning, må vi forvente at de faktisk baserer dem på hele sannheten, ikke bare deler av den.

Vi kan bare spekulere i om dette er en bevisst handling eller gjort med fullt overlegg for å fremheve egen politikk.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Mangelen på empati fra Bollestad