Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Generasjon EØS

I år fyller både jeg og EØS-avtalen tjuefem år. Jeg har brukt veldig lite tid av livet mitt på å tenke på EØS-avtalen, men det burde jeg ha gjort.

Sier EØS-nei: Andreas Sjalg Unneland. Foto: Privat

De økonomiske forskjellene øker, vi beveger oss mot klimakatastrofe og arbeidslivet blir mindre sikkert. Ungdata-undersøkelsen viser at unge har mindre optimisme og tro på fremtiden.

Mindre optimisme er et symptom på at unge i liten grad føler at de får være med å påvirke hvordan samfunnet skal utvikle seg og det er hovedproblemet med EØS-avtalen. Europautredningen oppsummerer det godt: «Innenfor rammene av [EØS] er Stortinget i realiteten ikke lenger selv lovgiver, men må nøye seg med å gjennomføre regler som er utformet i EU. Selv om dette bare dekker en del av Stortingets lovgivning, er det en betydelig del, og den er stadig økende.»

Som når regjeringen ønsker å privatisere store deler av norsk jernbane. Muligheten til å ta tilbake kontrollen over jernbanen forsvinner når EU sin Jernbanepakke 4 automatisk blir norsk lov gjennom EØS-avtalen. På den måten innskrenker EU handlingsrommet for oss som mener at det er norske innbyggere som bestemmer hvordan vi skal organisere jernbanen vår.

Annonse

EØS-avtalen var ment å være midlertidig. Det vil si at egentlig er det ingen som mener at dette er en ideell løsning. Det er ikke så rart, med tanke på at vi oppgir mye demokratisk makt for tilgang til et marked vi ikke får lov til å være med å definere spillereglene i. Derfor forstår jeg at AP og H vil inn i EU. Men dette er ikke et ønske hos det norske folk, og da burde vi heller ta demokratiet tilbake enn å leve med en dårlig mellomløsning.

Noe av det positive med EU er at de ofte er en av de mer progressive kreftene i den internasjonale politikken. Som da regjeringen var pinlig taus mens EU var krystallklar i sin kritikk av Kina og krevde løslatelse når tidligere fredsprisvinner Liu Xiaobo lå på dødsleie. Da er det viktig å understreke at det ikke handler om at EU fører en spesielt progressiv politikk, men heller at regjeringen fører en lite ambisiøs utenrikspolitikk.

Nei til EU er ikke nei til internasjonalt samarbeid. Norge er en del av Europa også uten EØS-avtalen. Mange av verdens utfordringer må løses i fellesskap, men det kan ikke bety at den eneste måten er en avtale med EU der vi forpliktes til å automatisk godta politikk fra Brussel.

Vi må løfte debatten om hvilket forhold Norge skal ha til Europa. Er EØS-avtalen verdt den demokratiske kostnaden? Jeg sier et klart nei. Det er på tide at generasjon EØS får si sin mening.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vi sto han av, og vi står på fortsatt