Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Frihet og ansvar

Vi handler og tenker alle fritt – men likevel ganske likt. Hvordan kan det ha seg?

Individ eller flokkdyr: Er det bonden eller landbruksministeren som styrer utviklingen på gården? Foto: Benjamin Vogl

Frihet er en av våre mest grunnleggende verdier. Mange vil mene at det er den som definerer vår kultur og vår tid. Hvem vil vel ikke være fri – og hvem vil vel si at han eller hun ikke handler av fri vilje?

Sosiologien forteller oss at vi styres av normer formet av maktforhold i samfunnet. På få områder er det tydeligere enn vårt forhold til skeive personer. Selv om gamle fordommer en seiglivete, er det ingen tvil om at holdningene på dette området har tatt sjumilsskritt på få år. Vi ser lett å se at andre, særlig de som lever i andre kulturer enn vår egen, er styrt av tradisjoner og fordommer. Vanskeligere er det å se våre egne. Før i etterid. Mange venter fortsatt på en helhjertet innskyldning fra mennesker og institusjoner som i årtier har diskriminert og trakassert.

Er vi frie, frittsvevende individer som gjør våre suverene valg, eller er vi programmert av samfunnet og gjennomsyret av våre omgivelser? Spørsmålet har preget mange diskusjoner mellom høyre- og venstresiden i politikken. Er vi født sånn, eller blitt sånn? Har vi skapt oss selv, er vi self-made menn og kvinner, eller samfunnsprodukter? Er innbruddstyven en fattig stakkar som ikke kunne bli annet gitt en sørgelig barndom, og trenger han hjelp til å bli integrert i samfunnet? Eller er han en asosial person som har valgt å leve på andres rikdom framfor å arbeide selv? Skal han hjelpes eller straffes?

Pirker vi nøyere borti høyre- og venstresidens forståelse av frihet, blir bildet mer nyansert. Henvisningen til frihet og ansvar for egne handlinger kan ofte mer være bekvemmelige argumenter enn reell overbevisning. Hvis venstresiden unnskyller lommetyven, og legger skylden på samfunnet, vil vel høyresiden like lett unnskylle skattesnyteren og legge skylden på konjunkturene? Professor ved BI, Petter Gottschalk, beskriver dette som nøytralisering. Hvitsnippforbryteren finner unnskyldninger av typen «alle andre gjør det», «det er noe galt med loven» osv. Friheten er krevende, og ansvaret som følger med, ofte ubehagelig – uansett politisk ståsted.

Annonse

I miljødebatten har vårt ambivalente forhold til frihet utviklet seg til handlingslammelse. Har vi et personlig ansvar for forurensingen levemåten vår fører til – eller er dette politikernes ansvar? Begge standpunktene fører til at ingen tar ansvar. Den enkelte resignerer, tar bilen framfor sykkelen, flyet framfor toget, plastposer framfor handlekurv og forbruker og forbruker «fordi alle andre gjør det». Regjering og Storting er ikke bedre enn vi som har valgt dem, og lover oss fortsatt økt forbruk fordi det er ganske enkelt å konstatere at det er det vi faktisk velger. Det som kunne vært en effektiv knipetangsstrategi for en politisk endring: praktisk handlingsendring hos hver enkelt kombinert med politisk aktivisme, har endt i en nesten total ansvarsfraskrivelse. Jeg reagerer ikke siden politikerne ikke reagerer, og politikerne reagerer ikke siden jeg ikke reagerer. Politikeren og poeten Kjell Landmark oppsummerte dette kort og konsist: «En alene kan ingenting gjøre. Det sier hundretuser».

Født sånn eller blitt sånn – samfunnstyrt eller genstyrt. Begge forklaringene er behagelige. De gjør handlingene og tankene til noe vi ikke behøver å reflektere over. Frihet lager rot i begge disse trygge modellene. For når handler jeg fritt, og når er handlingene mine formet av arv og miljø? Kunne jeg blitt Trump-tilhenger i USA? Ville jeg vært et lydig medlem av det kinesiske kommunistpartiet hvis jeg var født og formet der? Hvem hadde jeg vært hvis jeg var født for to hundre år siden? En glødende haugianer eller en opprørsk tranitt?

Siden jeg skriver dette for Nationen, må jeg knytte disse refleksjonene til landbruket. For hvem skaper norsk landbruk? «De tusener av diskusjoner rundt kjøkkenbordet», sa Lars Sponheim. Men er det så enkelt? Dreier ikke disse diskusjonene seg om hvilke premisser som marked og politikk legger for videre drift på gården? Kanskje dreier de selg alt for mye om dét? Kanskje vi som bønder for lett lar oss lede av politiske signaler og støtteordninger? Kanskje vi av bekvemmelighetshensyn lar en ettårig jordbruksavtale eller et mulig tilskudd fra innovasjon Norge styre langsiktige investeringer, og lar landbruksministeren bli den egentlige bonden på gården?

Faller vi også for fristelsen til bekvemmelige «nøytraliseringsteknikker»? Glemmer vi at vi da gir fra oss friheten – til landbruksministeren, landbruksrådgiveren eller Innovasjon Norge – men selv sitter igjen med ansvaret for at gården, vår egen gård, bærer seg gjennom de neste tiårene, gjennom renteendringer, prisendringer og endringer av tilskudd og lover?

Eksistensfilosofen Jean-Paul Sartre hevdet at «mennesket er dømt til å være fri». Smak på setningen: friheten kan være tung å bære, men det er friheten som gjør at vi kan gå med rettet rygg. Ufriheten er den børen som bøyer oss til bakken.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ikke glem eldregenerasjonen ved valget