Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Frihandel med bismak

Tidligere denne måneden ratifiserte Stortinget en frihandelsavtale mellom Indonesia og Efta som dekker handel til litt over tre milliarder kroner.

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Frihandelsavtaler er komplekse. For å få frem enighet gjennom forhandlinger må begge partene gjøre kompromisser som ofte innebærer at lover må endres. Sånne avtaler regulerer ikke bare handel i varer og tjenester, men også immaterielle rettigheter, offentlige innkjøp og konkurranselover sammen med en del andre viktige reguleringsområder.

Selve forhandlinger tar flere år, og det kan tenkes at det har blitt brukt en god del penger og ressurser for å sikre at de små juridiske detaljene er riktige.

Det er derfor oppsiktsvekkende at ratifiseringen har foregått nesten uten opposisjon. Næringskomiteen var enstemmig i sin støtte til avtalens innhold. Voteringen i Stortinget endte derfor 100–1 i favør, kun Rødt var imot. Er det virkelig så åpenbart at omfattende og inngripende handelsavtaler er helt uproblematiske?

Norge har en nøkkelrolle i Efta, og det kunne for det første forventes at noen i Stortinget ville spørre om vi virkelig trenger «å øke handel, investeringer og økonomiske samarbeid» mellom Norge og Indonesia, som er avtalens hovedmål.

Kanskje noen kunne peke på at reduserte tariffer på palmeolje kan føre til økt avskoging, i et land hvor vi bruker milliarder på nettopp å bremse avskogingen. 80 prosent av den globale regnskogødeleggelsen er forårsaket av industrielt landbruk, hovedsakelig for å produsere råvarer som palmeolje og soya.

Annonse

Man kunne derfor spurt hvordan den økte handelen kan bidra til å begrense tap av regnskog. Kunne noen i Stortinget ha merket seg at det er svært svakt at kapittelet som inneholder visse krav til bærekraftig utvikling og avskoging ikke kan håndheves av Norge, mens andre kapitler kan?

I stedet for å ta tak i disse problemstillingene ble kompleksiteten i handelsavtalen redusert til et spørsmål om man var for eller imot økt eksport til Indonesia.

Forhandlingene mellom landene var preget av hemmelighold og lukkede dører. Avtaleinnhold ble kun tilgjengelig etter at avtalen ble signert av næringsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Man skulle kanskje trodd at de mange meningene og perspektivene på denne avtalen, i tillegg til konsekvensene den har for natur, mennesker og politikk både i og utenfor Norge, var tatt hensyn til tidligere i prosessen. Og at de åtte årene med forhandlinger tok med innspill fra de mange berørte.

Men slik er det ikke. Da avtalen kom til næringskomiteen var den allerede ferdiglaget, uten offentlig innspill eller debatt.

Sammenhengen mellom handel og klimapolitikk er åpenbar, men effekten av avtalene er for lite diskutert. Neste år vil vi se den sammen prosessen spille seg ut på nytt. Da skal en frihandelsavtale mellom Norge og fire søramerikanske land, inkludert Brasil, ratifiseres.

Denne gangen kan vi ikke akseptere at avtalen blir banket gjennom uten offentlig debatt. Til det står det altfor mye på spill.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vi må skape et bærekraftig matsystem nå