Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Fremtidens kjøkken

Vi trenger en dialog om fremtidens kjøkken, som del av det grønne skiftet. Den kontroversielle EAT-rapporten er et viktig innspill i debatten. Norsk kjøttproduksjon vil bestå, men vil bli mer økologisk.

Vi må bruke mer tid på kjøkkenet, skriver Andrew P. Kroglund. Her smaker blant annet tidligere kulturministre Linda Hofstad Helleland på mat som kandidatene til Bocuse d’Or Norge laget til en presentasjon i 2017. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Ifølge EAT skal det daglige inntaket av rødt kjøtt ligge på magre 14 gram pr. dag. Det er et ideelt fremtidstall, basert på mange forutsetninger, som i tiden fremover vil studeres. I mellomtiden får trøsten får være at kjøtt er langt fra vår eneste proteinkilde.

Alle verdens store kjøkken er bevis på det: ris og soya i Kina, ris eller chapati (brød) og dhal (vanligvis linser, og noen ganger kikerter eller andre typer erter) i India, ris eller couscous med bønner i Midtøsten, eller tortilla laget av mais med bønner i Mexico. Vi kan med andre ord få mye av det vi trenger av proteiner fra korn og belgfrukter alene. Det kommer det nye kjøkkenet vårt til å bære preg av. (Men du verden hvor godt det vil smake med et lofotlam og god rødvin i helga!)

Mye av det kjøttet vi spiser i dag, og det gjelder også for en god del av de store kjøttstykkene som nå ligger på fryselagre, pga. for stort produksjonsvolum, er alet opp på kraftfôr. Det er ikke bærekraftig. Dette gjelder også for noe norsk oppdrettslaks, som fortsatt er avhengig av soya. I fremtiden vil mer av lakse- og dyrefôret være produsert på innsektprotein i stedet.

Ifølge FNs mat og landbruksorganisasjon forbruker en ku ca. ti kilo fôr per kilo kjøtt. En oppdrettsgresshoppe må også fôres, men klarer seg med bare to kilo fôr per kilo kjøtt.

Ifølge bygdesosiolog Reidar Almås er utslipp av CO2 pr. kg slaktevekt for svin i Norge halvparten av det internasjonale gjennomsnittet. Den reduserte kjøttrasjonen vi skal unne oss i morgen, bør her hjemme derfor i størst mulig grad komme fra norske drøvtyggere som er mye på utmarksbeite. En av forfatterne bak rapporten, professor Johan Rockstöm, mener at et tilnærmet økologisk norsk kjøttproduksjon kan bli en internasjonal eksportvare. Norske kyr og sauer på utmarksbeite har et globalt konkurransefordel.

Men hva med selvforsyningsgraden i norsk landbruk i et slikt scenario? Seniorforsker ved Nordlandsforskning, Bjørn Vidar Vangelsten, hevder at det er et tydelig potensial for økt selvforsyningsgrad ved redusert kjøttkonsum. Den kan økes fra rundt 50 prosent til så mye som 80 prosent, ved å redusere konsumet av rødt kjøtt til 500 gram i uka. Næringsbalansen vår (protein, karbohydrat, fett) blir betydelig bedret, ifølge Vangelsten.

Dagens heseblesende livsstil, hvor nesten halvparten av norske familier ikke spiser frokost sammen, vil måtte endre seg.

Småbønder verden over har de siste årene økt produktiviteten og bærekraften sin, gjennom agroøkologiske metoder. Dette vil spre seg, og det vil mange steder satset på et mangfold av planteslag og husdyr på familiedrevne gårder, også i Europa. Men da vil vi som forbrukere være villige til å betale en anstendig pris for maten vi kjøper.

Annonse

I mellomtiden vil bylandbruket øke på, også med vekstmedium i store skyskrapere og i gamle lagerbygninger. Hydroponiske vekstmedium, uten jord og med integrerte system, har potensialet til å sørge for store kvanta grønnsaker til bybefolkningen. Utvider du dette systemet med fisk, og deres avfallsprodukter, får vi det som kalles aquaponics. Det kommer for fullt.

Innen 25 år vil syntetisk kjøtt være tilgjengelig og billig, i alle fall om vi skal tro de som forsker på dette. Et forskerteam fra Maastricht har allerede perfeksjonert teknikken. Ved hjelp av stamceller fra en ku dyrker de frem muskelceller som igjen blir til en velsmakende burger. I alle fall i teorien.

Cellene fra én ku kan produsere 175 millioner burgere, noe som normalt ville kreve 440.000 kyr. Selv ikke den ene kua vi her henter stamceller fra, blir skadet i prosessen. Metoden skal i prinsippet også fungere for fjærkre, svin og andre typer kjøtt. Det høres for godt ut til å være sant.

Blir det en realitet, vil flere matsystem leve side om side. Gourmetkokkene våre vil vite å servere både «ny» og «gammel» mat på måter som gjør at vi vil like det. Personlig vil jeg foretrekke dyret fra utmarksbeitet fremfor den syntetiske burgeren. Men det er det ikke sikkert at barnebarna våre vil. De nye valgmulighetene er uansett spennende. Samtidig vil vi bli bedre til å utnytte hele dyret og all maten vi kjøper. Tunge, nyrer, hjerte. Gourmet hele veien. Allerede nå viser myndigheter og bransjens egne kampanjer resultater. Vi kaster mindre.

Det vi trenger er å bruke bedre tid på kjøkkenet, uansett hvordan råvaren er fremstilt. Dagens heseblesende livsstil, hvor nesten halvparten av norske familier ikke spiser frokost sammen, vil måtte endre seg. Det vil bli sett på som gammeldags, bakstreversk og langt fra det gode liv. Og Ingrid Espelid Hovigs råd om å planlegge uka og gjerne lage en middag som varer to dager vil bre om seg. Matgleden vil øke.

Det er derfor ingen grunn til å gå i en total forsvarsposisjon på grunn av EAT-rapporten. Den er et nødvendig innlegg i en livsviktig debatt, hvor både helse-, klima- og naturmangfold inngår i en større helhet. For de mest ihuga biff-elskerne får vi trøste oss med at det er mange veganere og vegetarianere i India. Vi får «låne» litt av deres 14 grams fremtidskvoter, mens vi sliter med overgangen.

Bon appétit og skål for fremtiden!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Moderat ytelse er tilpasset norske ressurser