Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Fredspris og mot

Hvem som er nominert til Nobels fredspris i år, vet jeg ikke, men jeg har er klar og presserende mening om hvem som burde få den.

Julian Assange-tilhengere demonstrerte denne uka i London, hvor det ble holdt et rettsmøte i forbindelse med utleveringssaken mot  Assange. Foto: AP / Kirsty Wigglesworth / NTB scanpix
Julian Assange-tilhengere demonstrerte denne uka i London, hvor det ble holdt et rettsmøte i forbindelse med utleveringssaken mot Assange. Foto: AP / Kirsty Wigglesworth / NTB scanpix

Tiden er ikke inne til å gi den til en eller annen ukontroversiell organisasjon eller person som fortjener den – men som i ro og mak kan vente på tur.

De tre som må få prisen – før det er for sent – er varslerne og fredsforkjemperne Julian Assange, Chelsea Manning og Edward Snowden. Situasjonen er mest prekær for Assange, som sitter syk om isolert på en celle på 2 x 4 meter i et engelsk spesialfengsel og venter på utlevering til en antagelig livsvarig innesperring i USA. 187 leger har krevet at Assange løslates for å unngå at han dør i fangenskap.

Fengslingsforholdene er umenneskelige: Forbud mot all fysisk aktivitet på cella, forbud mot å sove etter kl. 5 om morgenen, kontroll hvert femte minutt – forhold som ikke kan beskrives som annet enn tortur. Nobels fredspris er kanskje Assanges eneste håp, den eneste støtten som er sterk nok til at engelske myndigheter våger å motstå presset om utlevering til en enda verre skjebne i USA.

Forholdene for Snowden og Manning er noe bedre. Manning har siden 2010 vært ut og inn av amerikanske rettssaler og fengsler, tidvis under kritikkverdige forhold i følge Amnesty International. Hun er tidligere dømt til 35 års fengsel, og må betale en bot på 2,5 millioner kroner. Edward Snowden lever i midlertidig politisk asyl i Russland. Et paradoks som nok sier mer om vår egen feighet enn om landet som har gitt ham asyl. Snowden hadde søkt asyl i en rekke andre land: Bolivia, Brasil, Cuba, Finland, Frankrike, Kina, India, Irland, Italia, Nederland, Nicaragua, Norge, Polen, Spania, Sveits, Tyskland, Venezuela og Østerrike.

Norske myndigheter avslo asylsøknaden på formelt grunnlag samme dag. Det hører med til historien om Norge og Snowden at Solberg-regjeringen nektet å garantere for hans sikkerhet om han kom til Norge får å motta Bjørnson-prisen som han var blitt tildelt i 2015. Snowden kan i amerikansk rett bli dømt til opp til ti års fengsel for hver av de tusenvis av sidene han har lekket om landets digitale overvåking.

Annonse

«Mot er smittsomt», skriver Julian Assange. Det burde nobelkommiteen tenke over.

Da Alfred Nobel bestemte at Norge skulle stå for tildelingen av hans fredspris, skal han blant annet ha lagt vekt på at landet den gangen var i union med Sverige og ikke hadde en egen utenrikspolitikk. Stortingets nobelkommité behøvde derfor ikke å skjele til strategiske hensyn eller forholdet til andre makter når den valgte sine prisvinnere. Situasjonen har forandret seg siden, og man kunne objektivt sett tenkt seg enten at Norge overlot denne funksjonen til et alliansefritt land, eller (mer realistisk) skapte større distanse mellom Stortinget og nobelkommiteen.

Utnevnelser som har kunnet komme i strid med norske utenrikspolitiske interesser eller allianser har vært svært sjeldne. Prisen til den russiske vitenskapsmannen og opposisjonelle Andrej Sakharov i 1975 eller til den polske fagforeningskjempen Lech Walesa i 1983 var ikke særlig populære hos vår nabo i øst, Sovjetunionen. Større problemer skapte tildelingen av fredsprisen til kinesiske Li Xiaobo i 2010. Kina, som allerede da var en viktig og voksende økonomisk stormakt, tok tildelingen riktig ille opp – så ille at vår egen laksenæring skrek opp, og den norske regjeringen satte i gang en storstilt, men stille diplomatisk arbeid for å reparere «skaden».

Den mest kontroversielle prisvinneren har nok likevel vært den tyske fredsaktivisten Carl von Ossietzky i 1935. Ossietzky satt da i tysk fengsel, dømt for å ha lekket opplysninger om hvordan tyske myndigheter bygde opp et luftvåpen med sovjetisk hjelp. Kong Haakon uteble fra seremonien i Universitets aula, antagelig etter anmodning fra utenriksminister Halvdan Koht. Ossietzky var både hjerte- og lungesyk da han fikk prisen, tyske myndigheter lot ham naturligvis ikke komme for å motta prisen, og han døde to år senere, bare 48 år gammel.

Det er ikke vanskelig å se likhetspunktene mellom Assange i sin celle i 2020 og Ossietzky i sin i 1936. Snowden og Manning er for tiden utenfor murene, men kan knapt kalles frie mennesker. De betaler alle tre en svært høy pris for å ha avslørt ulovlig overvåking og krigsforbrytelser. De har gitt oss kunnskap om virkeligheten som er svært ubehagelig, og som vi ellers ikke ville hatt. Likevel har des skjebne blitt en ikke-sak i media. Journalister som slo informasjonen opp på sine forsider, kommenterte dem, og understreket viktigheten av dem, har trukket seg tilbake til sine kontorer og toer sine hender.

Land som takket være Snowdens avsløringer, oppdaget at deres statsledere ble døgnkontinuerlig overvåket av amerikansk etterretning, nekter å ta belastningen med å gi ham beskyttelse mot en behandling som kan ta livet av ham. Europa og USA – menneskerettighetens vugge, ser likegyldig på at en av våre sitter i politisk asyl i et autoritært og undertrykkende land uten demokratiske tradisjoner!

«Mot er smittsomt», skriver Julian Assange. Det burde nobelkommiteen tenke over.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hva skal vi med Venstre?