Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Fra vannkraft til olje, og tilbake?

«Oljeeventyret» begynte med stort funn på Ekofiskfeltet langt ute i Nordsjøen, i desember 1969. Vi ser ennå ikke slutten på det; men den kommer vel omtrent midt i dette århundret.

Her et bilde fra Ekofisk-feltet i Nordsjøen. Foto: Carina Johansen / NTB
Her et bilde fra Ekofisk-feltet i Nordsjøen. Foto: Carina Johansen / NTB

Da har det noe for seg å karakterisere det «eventyret» som «parentes i Norgeshistorien»!

Vel tre år etter det nevnte oljefunnet kunne den første verneplanen for vassdrag vedtas; for da var vannkraft ikke lengre særlig viktig, som i 60-åra: I lang tid var gasskraft lovende alternativ til mer vannkraft.

Én ledende politiker, Jens Stoltenberg, satset på CO2-håndtering ved gasskraftverk som «norsk månelanding»; men forsøkene på Mongstad gikk dårlig. Det ble omsider bygd gasskraftverk uten slik håndtering på Kårstø gassterminal ved Haugesund; men kraftproduksjon der ble klart ulønnsomt alternativ til eksport av gassen, så det kraftverket ble demontert etter kort driftstid.

I tiden med lovende alternativ(er) til mer vannkraft hadde vi råd til å verne mange vassdrag: Så mange at det ble alvorlig knapphet på kraft og risiko for akutt kraftkrise, i Møre-fylket. Den risikoen ble taklet med utplassering av relativt små og dyre «mobile» gasskraftverk som reservekraftverk, ved gassbehandlingsanlegget på Aukra og ved metanolverket på Tjeldbergodden.

Andre tiltak var nye ledninger for tilførsel av kraft fra Sverige og fra Vestlandet, og «park» med vindmøller ute på den store og flate øya Smøla.

I flere andre land er det satset såpass mye på vindkraft at ujevn kraftproduksjon har blitt en utfordring. «Vindkraftlandet» Danmark kunne takle den med eksport av vindkraft og import av vannkraft, i sjøkabler med moderat lengde til/fra Agder.

Annonse

Med utvikling av kabel-teknologien, kunne det i 2007 legges mye lengre kabel mellom Agder og Nederland. Den har fungert som «pilotprosjekt», for overføring av store kraftmengder mellom Sør-Norge og de store industrilandene Tyskland og England, i grove kabler som er tatt i bruk dette året.

Med de grove nye kablene i Nordsjøen, har Sør-Norge blitt del av stort kraftmarked i Nordvest-Europa, med spesiell funksjon: Den er å «balansere» ujevn produksjon av vindkraft i de andre landene, med eksport av mye vannkraft når det er svak vind, og import av nesten like mye vindkraft når det er sterk vind: Det sistnevnte blir nødvendig, fordi vannkraften ikke vil rekke til særlig stor netto krafteksport.

Utredning om Sør-Norges funksjon i stort kraftmarked med mye vindkraft kom ut for ti år siden, med tittelen «Økt balansekraftkapasitet i norske vannkraftverk».

Den viser at det er mulig å bygge et antall store pumpekraftverk ved sidene av eksisterende kraftverk: De kan bruke mye billig importert vindkraft – når det er sterk vind – til å pumpe vann opp til eksisterende høytliggende magasiner, så mye av den tilførte elektriske energien lagres som vann med stillingsenergi, til annet tidsrom med svak vind, lite vindkraft og høy kraftpris.

Så langt er det ikke bygd noe slikt pumpekraftverk, fordi det neppe ville bli lønnsomt, så lenge det er (for) liten prisdifferanse mellom «fastkraft» fra magasinverk og «tilfeldig» vind- og vannkraft. At det har «manglet» både gasskraft og vannkraft som «balansekraft» denne høsten, er hovedårsaken til de høye kraftpris-hoppene!

Jordolje er det fortsatt mye av rundt omkring i verden, så den globale utvinningen påvirkes lite av utvinningstempoet på norsk sokkel. Den norske vannkraften vil bli mye viktigere, hvis den brukes til «balansering» av væravhengig og ujevn sol- og vindkraft, så disse tre formene for fornybar energi kan dekke mye større andel av det totale energibehovet, i alle landene ved Nordsjøen.

Den nevnte rapporten viser at temmelig mye «balansekraft» kan skaffes fra utbygde vassdrag, før det eventuelt blir aktuelt å vurdere utbygging i vassdrag som nå er vernet.

Neste artikkel

Hva som står på spill