Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Forvirrede landbruksøkonomer om kapitalavkastning

En fortsettelse med dagens reguleringsmodell uten kapitalavkastning vil føre til en seigpint død for den enkelte bonde og norsk landbruk.

Store investeringer: I dag tvinges indirekte norske bønder til store ulønnsomme investeringer, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos
Store investeringer: I dag tvinges indirekte norske bønder til store ulønnsomme investeringer, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos

Den tyske landbruksøkonomen Klaus Miettenzwei i Ruralis og den pensjonerte Nibio-forskeren Ivar Pettersen, argumenterer i sitt innlegg i Nationen 18. mai 2022 mot regulert kapitalavkastning i landbruket. Dette viser manglende økonomisk virkelighetsforståelse.

I dag tvinges indirekte norske bønder til store ulønnsomme investeringer. Dette minner mest om migrantarbeiderne i Qatars situasjon; de er også tvunget til å arbeide mye for veldig lite.

Norsk landbruk er gjennomregulert. Bøndenes inntekter er politisk bestemt gjennom jordbruksavtalen. Inntektene består av målpriser og subsidier. Bonden har normalt bare en eller to reelle kjøpere for sine produserte varer, der den ene normalt også er markedsregulator. Markedsregulator henstiller myndighetene både om volum og målpris, bonden må bare godta. Bonden påvirker ikke egne priser utover mindre kvalitetstillegg, dette blir like ofte kvalitetstrekk.

Bøndene har driveplikt; de må sørge for at egen jord blir driftet – det er et absolutt krav i jordloven. Landbrukseiendommer er konsesjonsbelagte og prisregulerte. Bonden står ikke fritt til å selge egen eiendom, verken når det gjelde pris, til hva eller til hvem. Bonden står heller ikke fritt til å beplante eiendommen som hun selv vil, eiendommen må brukes innenfor rammene myndighetene har bestemt. Inntektssiden i norsk landbruk oppfyller alle karakteristika for planøkonomi.

På kostnadssiden til bonden er det markedspriser som gjelder. Bonden blir rammet av økte priser på alle innsatsfaktorer, også de som går via markedsregulatorene. Ikke minst rammes bonden av alle pålegg rundt dyrevelferd og matsikkerhet myndigheter og markedsregulatorer måtte finne på. Normalt er dette pålegg forhandlingspartene ikke tar hensyn til i sine målpriser og subsidier.

Bonden er fanget av en totalitær reguleringsmodell og har ingen andre muligheter til å sikre seg avkastning på kapitalen. I dagens reguleringsmodell får bøndene avkastning i form av realrenter på lånt kapital. Ingen avkastning på egenkapitalen. Det betyr at myndighetene og bondeorganisasjonenes reguleringsmodell bare kompenserer virkelige nominelle renter minus prisvekst. Bøndene kan ikke gå i banken og be om å få betale realrenter. Innvilges realrente på landbrukslån havner bankene i bøndenes økonomiske uføre. I virkeligheten er den politiske risikoen så stor i landbruket at bøndene må betale dobbelt så høy rente som vanlige boligeiere.

Faglig finnes det ingen rasjonelle argumenter for en reguleringsmodell som ikke gir avkastning på all investert kapital.

All næringsaktivitet må ha avkastning på all kapital. Annen regulert næringsaktivitet i Norge er sikret avkastning på all kapital. Uten avkastning på kapital ender det med konkurs. Kapital uten avkastning har ikke verdi. Børsnoterte selskaper uten forventet avkastning på egenkapitalen har ingen verdi. En investering uten kontantstrøm er forbruk og ingen investering. Investeringer i norsk landbruk som ikke gir avkastning er påtvunget forbruk og innebærer et tap for den enkelte bonde.

Det er to mulige løsninger på problemstillingen om kapitalavkastning; (1) landbruket sikres en normalavkastning på investert totalkapital (2) eller full deregulering der alle særreguleringer i landbruket fjernes. Full deregulering vil i praksis avvikle norsk landbruk slik vi kjenner det i dag.

En fortsettelse med dagens reguleringsmodell uten kapitalavkastning vil føre til en seigpint død for den enkelte bonde og norsk landbruk. Dette er et uakseptabelt alternativ.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Michelin – og alle de andre matopplevelsene