Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Folkevilje og klimaforsetter

Kommunevalget ble ren slakt av regjeringens sentraliseringspolitikk. Det har blitt for mye, for fort, folkeviljen ble overkjørt, og folkets stemmer overhørt.

Statsminister Erna Solberg. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Store omstillinger er kostbare og krevende, og når resultatet blir større avstander og mindre nærhet, hjelper det ikke med ord som bærekraft, kompetansesatsing og robusthet. Kan hende behøver de blå skikkelig ørerens, for straks etter valget var de i gang med nye sentraliseringsplaner. Men har de satset på riktige reformer?

FNs klimaprognoser rykker stadig tettere på. Hvordan kan sentralisering forberede oss når det gjelder ekstremvær, sviktende matsikkerhet, voksende flyktningstrømmer og hyppigere sammenbrudd av mobil- data og strømnett?

Hvor finnes politikere som virkelig forstår at vi står ovenfor ei eksistensiell krise? At behovet for livskraftige takter og toner, nye ordninger og tenkemåter, er presserende, dvs. påtrengende nødvendig? Hvordan skal Norge oppfylle sine klimaforpliktelser? Hvis vi har 11 år å gjøre det på?

Det handler ikke bare om utslippskutt, men å legge om strukturer og livsstil, olje- og våpenindustri. Skjer det brått, vil velferdsstaten, slik vi kjenner den, ryke. Det klokeste er å begynne tvert med å omdisponere utmerket kompetanse og store investeringer fra disse to virksomhetene for å unngå en verre smell lenger fremme.

Det å fortsette som før, slik politikere har gjort de siste 40 åra, betyr å skyve på en krasj som år for år forstørres. En dag, kan hende før vi aner, må vi slutte med sånt som ødelegger.

På et åpent møte om fremtidige petroleumsplaner i januar sa direktøren for Oljedirektoratet, Bente Nyland, at utvinningen knapt har kommet halvveis, selv om FNs klimapanel slår fast at verdens olje må ligge skal vi overleve.

Johan Sverdrup-giganten ble satt i produksjon før tida og skal etter planen pumpe ødeleggende antiklimavare helt til 2070. Norge har forpliktet seg til å kutte 40 prosent av norske utslipp innen 2030, men EU legger til rette for kjøp av kvoter og lignende. Er det akseptabelt å bruke oljepenger til å kjøpe oss fri fra egne oljesynder?

Annonse

Utslipp i internasjonalt luftrom og farvann stilles ingen til ansvar for. Heller ikke forurensing fra militær virksomhet. Forurensing fra fly her hjemme forventes å øke med 207 prosent innen 2030 grunnet de altfor mange F-35 jagerflyene, som skal erstatte F-16. De nye forbruker dobbelt så mye drivstoff.

Dermed kan effekten fra andre klimatiltak utlignes helt.

Et annet eksempel på politisk uansvarlighet er Stortingets vedtak om å gjeninnføre et nasjonalt beredskapslager, som allerede er skrota. Landbruksdepartementet hevder at «en fullstendig avsperring av forsynslinjene over noe tid ikke blir sett som realistisk.» Med andre ord tar myndighetene sjansen på fortsatt import. Selv om norsk selvforsyningsgrad ligger på under 50 prosent, og matvareproduksjonen fremover er ustabil både nasjonalt og globalt, satser vi, som et rikt land, på å kunne forsyne oss av de fattiges minkende avlinger. Vel å merke hvis oljefondet består, noe styresmaktene ikke kan garantere.

De, som sier vi må vente til neste valg og bruke stemmene våre riktig da, har ikke fattet situasjonen. Mener de med hånden på hjertet at vi skal drøye til det er 8 år tilbake av fristen? Og hvorfor skal vi tro på rødgrønne, som har styrt skuta samme vei som de blå?

Det er tradisjon for å bjeffe i opposisjon, hvilket ikke betyr at bikkjene sitter med løsninger som duger. Hvis noen skal fortjene vår tillit, må de straks i gang og danne en tverrpolitisk klima-allianse samt kartlegge og legge konkrete planer som ikke berøres av 4-års perioder, der det er mer om å gjøre å beholde makta enn å gjøre det rette.

Opposisjonen behøver hjelp av alle gode krefter, de må utvide folkestyret, skape dugnadsånd, ta tak i alt som rører seg av endringshandlinger og sponse produksjon og forskning av uskadelige produkter. Det skjer mye rundt om. Blant annet er Bama i gang med storstilt reduksjon av unødig plastemballasje, mens regjeringa ikke engang har klart å forby handleposer av plast.

Lille Norge kan selvsagt ikke redde kloden, men vi kan sørge for å sende ut ambassadører og opprette konstruktivt samarbeid med alle som vil verden vel.

De blå må ha hatt planene klare, for jammen har de vært effektive på feil måte. Tenk om noen kunne ført like ivrig an i å forberede nasjonen på forventede vansker.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Nei til økt bensinavgift!