Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Folk flest vil ikke ha WWF

Samlende: Bestandsmålene som rovviltnemndene søker å nå, er kompromisser. Foto: Svein Egil Hatlevik

Det foregår en maktkamp om norsk rovdyrforvaltning. Revirkamp er kanskje en enda bedre beskrivelse av Klima- og miljødepartementets (KLD) forsøk på å erstatte både vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap om vilforvaltning med jus.

Statsråd Ola Elvestuen i KLD viderefører forgjenger Vidar Helgesens prosjekt med å vingeklippe regionale rovviltnemnder som bl.a. har forsøkt å regulere ulvebestanden i tråd med vedtatt bestandsmål. Resultatet er i dag en ulvebestand på størrelse med mindretallets (SV, Venstre og MDG) forslag til bestandsmål i Ulveforliket i Stortinget i 2016.

Men dette koster. Venstre er på tur inn på rødlista over truede politiske partier. Og det ulmer i Høyre og Frp over at egen regjering undergraver lokal og regional myndighet, vanligvis honnørord på høyresiden i norsk politikk.

Ola Elvestuen trenger hjelp. Og hjelp får han, fra Bård Vegar Solhjell i WWF som like godt krever at hele ordningen med regional rovdyrforvaltning må fjernes.

Solhjells budskap er ikke til å misforstå: Rovviltnemndene er ikke representative. De tar for lite hensyn til rovdyra og for mye hensyn til beitenæringene og til jaktinteresser. De overser folkeviljen både nasjonalt og lokalt og medlemmene representerer feil politiske partier.

Annonse

Solhjell mener nemndenes omsorg for utmarksnæringer og lokalsamfunn er omkamp mot vedtatt politikk, og at de nekter å forholde seg til Bernkonvensjonen, folkeviljen og lovverket når de vedtar fellingskvoter på truede arter.

Solhjells hjelpende hånd til Ola Elvestuen er dypt usaklig og udemokratisk. WWF er en sentralstyrt organisasjon, uten lokal forankring, som ignorerer både brede rovviltforlik, lokale hensyn og samfunnsansvar.

Stortinget har vedtatt nasjonale bestandsmål og gitt nemndene myndighet til å forvalte etter regionale mål og med ansvar for å redusere konflikter mellom rovdyra og andre lokale hensyn. Stortingets bestandsmål sikrer rovdyra et evig liv på den norske rødlista. Derfor er det usaklig av WWF å kritisere rovviltnemndene for at de forvalter bestandene i tråd med regionens bestandsmål. Riktig adresse for slik kritikk er Stortinget, ikke rovviltnemndene.

Det samme gjelder Bernkonvensjonen. Bestandsmålene er Stortingets fortolkning av landets forpliktelser. Derfor er det også usaklig å beskylde rovviltnemndene for å ikke ta hensyn til Bernkonvensjonen. Igjen er politikerne i rovviltnemndene helt feil adresse.

Mange nordmenn er positive til store rovdyr i norsk natur. Derfor har Stortinget vedtatt nasjonale bestandsmål. Men folkeviljen er ikke et argument mot praktisk forvaltning, regulering og konfliktreduksjon. Selv om Solhjell og WWF mener at enhver felling av en truet art er jevngodt med utryddelse, er ikke det oppfatningen til folk flest.

Alle med et minimum av realisme og interesse for annet enn sitt eget skjønner at løsningene alltid er politiske kompromisser. Det er dypt usaklig å bruke folkets vilje til å ta vare på rovdyr i norsk natur som argument for å nekte rovviltnemndene å forvalte bestandene i tråd med Stortingets vilje.

Neste artikkel

Folk flest ser rovdyr i avisa