Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Fiskeeksport dårlig argument for EØS-avtalen

Norges muligheter til å eksportere fisk er ikke avhengig av EØS-avtalen.

Fisk: EØS-avtalen er ingen forutsetning for norsk eksport av fisk, skriver innsenderen. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk/NTB scanpix
Fisk: EØS-avtalen er ingen forutsetning for norsk eksport av fisk, skriver innsenderen. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk/NTB scanpix

Stortingsrepresentantene Cecilie Myrseth og Jonas Gahr Støre har i mange av landets aviser ytret sin støtte til EØS. Dette er ikke til å forbauses over. Imidlertid, når det er fiskeri som skal berges av EØS som eneste vei fremover for fiskeeksporten, sperrer i et hvert fall jeg opp øynene. Hva har disse to Arbeiderparti-representanter forstått som ikke vi andre har klart å få inn i hodet?

Først noe statistikk: Norsk eksport av fisk til EU ligger på 61 prosent av totalen i 2017. Storbritannia som nå går ut av EU mottar norsk fisk i 2017 på ca. 110.000 tonn. Av totaleksporten til EU på1,6 mill tonn utgjør dette 6,5 prosent - dvs. at EU i 2019 vil da ligge på ca. 55 prosent.

Før boikotten av Russland i 2014 lå Russland høyt over det EU-land som importerte mest fisk fra Norge – dvs. Danmark. Russland med 292.000 tonn, selv med høy importtoll, mot Danmark på 231.000 tonn med svært mye lavere toll enn Russland).

Dette sa regjeringen om tollfrihet på fisk i 1972: «På grunn av det høye norske omkostningsnivå og de høye råstoffpriser har hermetikkindustrien arbeidet tungt med å holde stillingen på vårt nest største marked, Storbritannia, selv under EFTA-avtalen med full tollfrihet. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 126 (1972—73) s. 33. Uttalelser vedrørende Norges avtaler med De Europeiske Fellesskap.

Det er altså ingen statistisk signifikant sammenheng mellom tollsatser og mengden fisk eksportert: Dette forteller at vi ikke behøver EØS-avtalen pga. tollsatsene. Det er da også ganske komisk at EU-tilhengerne i det ene øyeblikk argumenterer med at tollsatsene er alt for høye når med at Norge skal inn i EU, men som så når EØS-settes under press, vil de samme EU-tilhengere argumentere med at EØS har så gunstige tollsatser som vi er avhengig av for å få solgt fisken vår. Da er EFTA-avtaler med EU om frihandel en helt umulig løsning.

Annonse

Dersom EØS-satsene for toll på fisk betyr noe for mulighetene for salg av norsk fisk internasjonalt, har EU og Norge medlemskap i WTO-systemet: Vi kan merke oss at opphør av tollpreferanseavtaler slik som EØS, ikke reverserer eller endrer toll-lette som allerede er innvilget for dokumenterte kvantum solgt til land som går fra 0-toll og til tollunioner med høyere toll. Systemet virker slik at om et land f.eks. går ut av EFTA og null-tollregimet her og inn i EU med en høyere tollsats, beholdes preferansevilkårene (f.eks. 0-toll) for det kvantum som tidligere var eksportert til EUs nye medlemsland. Ordningen da er imidlertid at alle medlemsland i EU kan benytte seg av retten til å kjøpe av denne varemengde til null toll. Altså at det nye medlemsland mister den særlige fordel som dette landet alene nøt godt av under sitt medlemskap i EFTA.

Et tilfelle som ikke er like enkelt å lese seg fram til i GATT-avtalen (se artikkel XXIV) er situasjonen der et land sier opp en tollpreferanseavtale uten å slutte seg til noen ny frihandelsavtale eller annen tollunion. Dette er en mulighet i forhold til Storbritannia etter Brexit. Heller ikke dette skaper nye problemer for Norge fordi «bestefarsklausuler» i WTO-varehandel gjelder. Det betyr at en stat som forlater en tollunion (EU) vil dra med seg tollfordeler som ikke allerede finnes i det nye frihandelsområdet (f.eks. mellom Storbritannias samveldeland). Det betyr da at Norge for sin eksport til Storbritannia beholder de preferansesatser som gjaldt under EØS-avtalen. Dersom Storbritannia slutter seg til EFTA betyr det null-toll siden dette er ordningen i EFTA for all fisk siden 1.7. 1990.

Preferansetollen som Norge nyter godt av ligger lavere enn den alminnelige tollen som EU innkrever iht. sine bindingslister til WTO. Imidlertid gjelder at EU – grunnet en alminnelig underdekning på fisk og fiskeprodukter mer eller mindre opererer med autonome satser. Disse er ofte satt ned i null og gir således bedre vilkår for alle eksportører uansett land enn selv den norske preferansetollen (R.R. Churchill: EEC fisheries law (1987) s. 262):

Målsettingen for EU har vært å sikre råstofftilførselen til EU fordi fiskeindustrien i flere EU-land ikke kan operere uten norsk fisk: (COMMISSION STAFF WORKING PAPER IMPACT ASSESSMENT … of the markets in fishery and aquaculture products, Brussels, SEC (2011) 883, s. 13).

Bruken av autonome satser har lenge vært hyppig. Svikt i tilførsel av fisk fra egen flåte har økt: «the EU self-sufficiency rate for fishery products has decreased from 57 percent to 38 percent». (Proposal for a COUNCIL REGULATION on trade … of certain fishery products … from 2013 to 2015 amending Regulations (EC) No 104/2000 and (EU) No 1344/2011 and repealing Regulation (EC) No 1062/2009 s.2).

Dette har medført at eksporten til EU øker og EU har av hensyn til fiskeindustrien sørget for å suspendere tollen. Vi må således konstatere at økt underskudd på EUs selvforsyningsgrad av fisk vil øke EUs avhengighet av Norge uten hensyn til EØS-avtalen.

Denne trend bekreftes av statistikken: Handelen har utviklet seg uten hensyn til EØS. Det er med andre ord en gjensidig avhengighet mellom EU som råstoffimportør og Norge som råstoffstormakt som gir Norge en unik forhandlingsposisjon i forhold til EU uavhengig av tilknytningsform.

Neste artikkel

Acer ruller videre