Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Fanget i modernismen?

Skal kunsten holde seg relevant, må vi slutte å hele tida kreve genial nyskaping, og slå et slag for genial omskaping.

Styggest i landet: Nye Østre Porsgrunn kirke er kåret til Norges styggeste kirke. Foto: Haavard T. Gjestland
Styggest i landet: Nye Østre Porsgrunn kirke er kåret til Norges styggeste kirke. Foto: Haavard T. Gjestland

Professor emeritus Egil Bakka skildrer i sin kronikk «Kunstarroganse og kulturverdier» (Nationen 10.2.2020) et kunstfelt «i et endeløst jag etter det genialt nye», eksemplifisert ved nybygde Østre Porsgrunn kirke. Kronikken og kirka gir rom for å reflektere litt rundt modernismens hegemoni i vestlig kunsttenkning, et hegemoni vi mener må falle om kunsten skal forbli relevant og oppfylle sin funksjon.

Les Egil Bakkas innlegg her:

Annonse

Uten at vi har fulgt kirkedebatten nøye, kan kanskje enkelte porsgrunninger kritiseres for ukritisk nostalgi, som samtida ellers er full av. Gamle kirker er ofte dårlig egnet til mye av det man ønsker å bruke dem til, noe man vet om man f.eks. har arrangert popkonsert i en gammel kirke. Men ser man nye Østre Porsgrunn kirke, er det lett å tenke at her har man kastet barnet ut med badevannet: kirka framstår som en reklameplakat for arkitektonisk ekstremradikalisme. Iallfall om en tenker seg en akse der bevaring–nyskaping er ytterpunktene – men det er kanskje ikke mulig, om man er underlagt arkitektverdens rådende konsensus?

Teamet bak nykirka ønsker å være del av noe «viktig i norsk arkitekturhistorie», slik en av dem sier i Porsgrunns kirkeblad nr. 4/19. Men kunstnerisk og estetisk viktighet, slik Bakka er inne på i sin kronikk, er ofte ekstremt snevert definert. Det kan som kjent være vanskelig å vinne entusiasme for nødvendig vedlikehold av gamle skolebygg og forsamlingshus, men desto lettere å få beslutningstakere gira på å reise nye signalbygg, som kanskje kan gjøre hjemplassen «viktig i norsk arkitekturhistorie».

«Det genialt nye» er modernismens fremste kjerneverdi. Men om vi ser på tidenes største kunstverk, både de som er elsket av «folk flest» og av kunsthistorikere, så er det flust med verker som refererer og omskaper eksisterende kunst. Slike verker er det kanskje rettere å klassifisere som «genial omskaping?» På vårt eget felt, folkemusikken og folkedansen, er dette en grunnleggende kjerneverdi, som vi mener andre kunstfelt med fordel kan framheve litt oftere.

Folkedansen og folkemusikken anerkjenner også uten videre at stor kunst kan oppstå i samværet, den har alltid vært «performance-kunst». Få kunstformer eksemplifiserer ideene om «publikumsdeltakelse» og «interaktiv kunst» like godt. En av oss, dansekunstner Sigurd Johan Heide, har hatt mange av sine største danseopplevelser i en sosial setting og ikke på en scene. En eldgammel slått eller en polsdans kan bli til stor kunst på et hotellromnachspiel, kanskje mer enn den kan bli det på en konsert- eller kappleiksscene. Det lekne og personlige i kunsten blir her enda mer blottlagt, og det gjør at muligheten for å skape stor kunst er enda større.

Kunsten som sosial aktivitet er trolig den kjerneverdien som er mest truet av modernismens fortsatte hegemoni. Når politikere vi ikke liker sier ting som at «nå må dansebandmusikken få samme respekt som kunstmusikken», er det viktig at vi ikke automatisk ser dette som et forsøk på å «kneble den frie kunsten», men som et uttrykk for et legitimt krav: Kunstbegrepet må være så mangetydig at det rommer hele folkets smak og utfoldelsesbehov. Hvis ikke, er samfunnskontrakten brutt, og kunsten er blitt irrelevant.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Trangere kirkedør