Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Evig uår

Det går en grense for hvor mye flom, brann, tørke, uvær, tap av natur og ødeleggelse samfunn og mennesker evner å håndtere. Vi kan ikke leve godt om uår blir normalen.

Klimaendringer: Du og jeg vil kanskje ikke se de største konsekvensene i vår levetid, men de merkes godt allerede i dag, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos
Klimaendringer: Du og jeg vil kanskje ikke se de største konsekvensene i vår levetid, men de merkes godt allerede i dag, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos

Gjennom hundrevis av år har vi mennesker bosatt oss der det ikke er for varmt eller kaldt, hvor solen varmer og regnet faller. Vi bor der planter kan spire og gro, og hvor dyr og mennesker kan leve i takt med naturen og årstidene.

Velstanden i verden bygger på et rikt landbruk og økende tilgang på energi til både varme og industri. Men vår egen velstand har blitt en trussel mot muligheten til å leve gode liv i fremtiden. Vi står i fare for å forrykke et historisk stabilt klima, en av de viktigste forutsetningene for fremskritt.

Håpet etter Parisavtalen var at alle land skulle bidra for å legge om kursen. Foreløpig har det gått trått. Men presset for endring vil vokse. Ikke fordi næringsinteresser eller politiske strateger plutselig ser verdien av klimasaken. Det vil skje fordi klimakrisa er her.

Det preger mennesker å se livsgrunnlaget forsvinne eller stå maktesløse i møte med naturkreftenes vold. Tørke og vannmangel. Flom og vannskader. Vi vet å skille mellom uvær og uår. Det vi nå erfarer verden over er noe helt nytt.

Det er helt nødvendig med større gjennomslag for klimaomstilling i politikken. Både i verden og i Norge. Hvor krevende det er, tror jeg stadig flere innser. Men muligheten til å unngå de verste konsekvensene forsvinner som dugg for solen, om vi fortsetter å skyve og utsette alle endringer. Du og jeg vil kanskje ikke se de største konsekvensene i vår levetid, men de merkes godt allerede i dag.

Det urovekkende er at på det punktet i historien hvor vilje til endring vil være størst - når krisen er et faktum og vippepunktet er opplevd og erfart - da vil det være for sent. For effektene av dagens utslipp kommer ikke i morgen, de akkumuleres for hundrevis av år fremover i tid. Det er det som gjør krisen så akutt for neste generasjon, og så vanskelig å vinne gehør for i dag.

Vi må erkjenne at vi ikke lenger kan prioritere økonomi før klima. Det har vi ikke råd til. Ulikhet kan snus og arbeidsplasser kan skapes på nytt. Men det finnes ingen raske teknologisk løsninger som stabiliserer klima, det er det kun utslippskutt som kan. Aldri før har det vært viktigere å prioritere riktig for fremtiden.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hipp, hipp, hurra for god plantehelse