Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Europas sikkerhetspolitiske oppvåkning

Ukraina-krigen tvinger frem en ny virkelighetsforståelse om europeisk forsvarssamarbeid og et nytt syn på de politiske prioriteringene i EU.

Ny virkelighet: Europas stater må revurdere egen forsvarsplanlegging og sin diplomatiske relasjon med bjørnen i øst, skriver innsenderen. Her ser vi et hotell i Odessa som ble bombet av russerne 8. mai. Foto: Max Pshybyshevsky / AP / NTB
Ny virkelighet: Europas stater må revurdere egen forsvarsplanlegging og sin diplomatiske relasjon med bjørnen i øst, skriver innsenderen. Her ser vi et hotell i Odessa som ble bombet av russerne 8. mai. Foto: Max Pshybyshevsky / AP / NTB

Kriser fører med seg store endringer som kan påvirke gjeldende strukturer og den politiske mentalitet. Den realpolitiske tidsalder er for alvor tilbake i vår del av verden.

Europas stater må nå revurdere egen forsvarsplanlegging og sin langsiktige diplomatiske relasjon med bjørnen i øst. Krigshandlingene har grunnleggende endret vestlig politikk.

På kort tid har spørsmålet om rekkevidden for EUs forsvarssatsing aktualisert seg.

At EU setter et sterkere søkelys på forsvarssamarbeid etter den russiske invasjonen av Ukraina er et naturlig utviklingstrekk. I denne konteksten dukker mange vanskelige spørsmål opp om de systemer og strukturer som eksisterer i EU for å håndtere aggressive fredsbryterstater som Russland.

Bør størrelsen på forsvarsbudsjettene og den generelle forsvarspolitiske prioritering være et kriteria for medlemskap i EU? Jeg mener at dette bør vurderes. Alle medlemsland bør forventes å komme med substansielle bidrag i krise og krig.

Et annet relevant spørsmål bør være hvilken kompetanse EU skal ha innen sikkerhets- og forsvarspolitikken. Skal dette fortsatt være et mellomstatlig anliggende? Eller bør deler av disse politikkområdene flyttes inn i den overnasjonale fold med delt kompetanse mellom EUs organer og medlemslandene? Her bør nasjonalstatene fortsatt være i front.

Annonse

I dagens situasjon bør EU opprette en multinasjonal forsvarskommisjon med den hensikt å utrede muligheter og avklare realistiske begrensninger for sitt samarbeid på dette feltet. Et kjernespørsmål her bør være EUs fremtidige forhold til verdens ledende militærallianse, Nato.

Samarbeidet mellom EU og Nato har styrket seg de siste årene, og aktørene fremstår både som strategiske supplement til hverandre og til en viss grad som konkurrenter. Spennende blir det å observere relasjonen mellom disse aktørene i tiden etter krigen. Kan aktørene knyttes sammen på en annen måte?

USA er nå for alvor tilbake i den europeiske sfære, og har trappet opp sitt militære engasjement i Natos øst-europeiske og baltiske medlemsland, slik som i Litauen.

Nøkkelen for den europeiske kollektive sikkerhet ligger i et tett politisk samarbeid med USA. USA er fortsatt den eneste reelle garantisten for sikkerhetsbistand for europeiske stater.

Samtidig må Europa styrke sin autonome evne til å stå imot eksterne trusler. Derfor er Tysklands varslede militære opprustning meget viktig, ikke minst er dette i den geopolitiske interesse for landene i Norden.

Samtidig må ikke enkelthendelser anvendes isolert i landenes sikkerhetspolitiske beslutninger, men må forsøke å se de lange linjene basert på strategiske analyser.

Det er tid for en militær storsatsing i Europa. Nå må sikkerhetspolitikken være kontinentets absolutte førsteprioritet.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Å sette skikkelig pris på maten