Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Etter korona: Holder økonomien?

Det kan være god grunn til å bruke tiden som koronakrisen gir oss til å tenke over hvordan vi kan organisere en realøkonomi som dekker folks behov, ikke overutnytter ressursgrunnlaget.

For økonomien er koronakrisen en krise oppå krisen. Det vil bli uhyre vanskelig, antagelig umulig, å bygge opp verdensøkonomien slik den var, skriver Ole-Jacob Christensen. Bildet er tatt i hardt prøvede New York denne uka.  Foto: Mary Altaffer / Ap / NTB scanpix
For økonomien er koronakrisen en krise oppå krisen. Det vil bli uhyre vanskelig, antagelig umulig, å bygge opp verdensøkonomien slik den var, skriver Ole-Jacob Christensen. Bildet er tatt i hardt prøvede New York denne uka. Foto: Mary Altaffer / Ap / NTB scanpix

Store deler av økonomien ligger i dvale – men dette er ingen ferie. Hundretusener frykter for arbeidsplassen sin. Aksjekurser, oljeprisen, kronekursen – alt raser opp og ned som en jojo.

Verdensøkonomien var ikke sterk før koronakrisen brøt ut. Veksttallene skjulte at mye av veksten bare var papir – «et pyramidespill» som økonomen Erik Reinert brukte som bilde på investeringene vårt eget oljefond gjør. Etter finanskrisen i 2007–8 berget regjeringene banker og finansinstitusjonene med å ta opp lån – disse tok gladelig imot, og fortsatte sine spekulasjoner i økt tempo. «De har ingen lært, og ingenting glemt», som Napoleon sa om det franske adelskapet som levde i eksil etter revolusjonen. De ville ha tilbake l'Ancien régime – det gamle, eneveldige kongedømmet og sine privilegier. De forsto ikke at tiden hadde gått fra dem.

Fabrikkene står stille, og butikkene lukkes, togene står på stasjonen, og flyene i sine hangarer. Bonden er av dem som er så heldig at det meste i hans eller hennes hverdag går videre. Alle må ha mat, og matproduksjonen er heldig nok ikke rammet av denne krisen. Vi har altså mat. Husene våre står, vannturbinene går og sender strøm ut så vi ikke fryser. Klesskapene våre er fulle og stuene møblert. Vi kan ikke dra på hytta, men hytta står og venter på oss. Hva er så problemet? De aller fleste nordmenn kan gå på sparebluss i noen måneder.

Bladet Framtiden i våre hender hadde i sitt siste nummer en reportasje, skrevet før koronakrisen, om mennesker som ville gjennomføre ett års kjøpestopp. «Klesskapet mitt rant over av nye klær», forteller én. «Det var overraskende enkelt», sier en annen, og legger til «Og ikke minst frigjørende. Etter hvert sluttet jeg å registrere tilbudsplakater, salgsvarer, nyheter og andre ting som kan oppleves som støy og fristende på samme tid».

Det er ikke mangel på varer som bekymrer oss. Sofaen holder sikkert et år til, bilen går fortsatt og klesskapet inneholder antagelig en rekke plagg vi hadde glemt, og som er like spennende som de vi kan kjøpe i butikken. Hvis komfyren streiker, kan vi kanskje få den reparert, og koke mat som før – men Norge mister verdensmestertittelen i skroting av hvitevarer. Det som bekymrer oss er at produksjonen bryter sammen. Når økonomien skal bygges opp igjen etter karantener, stenging og isolasjon, bør vi spørre oss: Hvorfor opprettholde en produksjon når vi ikke savner produktene den framskaffer – samtidig som viktige oppgaver innen helse, omsorg og miljø ikke blir utført?

Annonse

Hvorfor opprettholde en produksjon når vi ikke savner produktene den framskaffer – samtidig som viktige oppgaver innen helse, omsorg og miljø ikke blir utført?

Vi bør også se på den underliggende sårbarheten i det systemet som nå knaker i sammenføyningene. Den økonomiske veksten, kombinert med økende forskjeller, har presset fram et system som bygger på at vi lever på forskudd, på lån. Vi kan sikkert betale matregningene gjennom krisen, i gjennomsnitt 10 prosent av inntekten vår, men hva med renter og avdrag? Det er dette som er økonomiens akilleshæl. I Klassekampen 25. mars skriver økonomen Rune Skarstein: «I eurosona steig den private gjelda fra 89 prosent av BNP (brutto nasjonalprodukt) i 2007 til 104 prosent i 2019. Eit viktigare fareteikn er at opptak av privat høgrisikogjeld har skote fart fra åtte milliardar euro i 1018 til 30 milliardar i 2019. I Norge har privat gjeld (mest bustadgjeld) vakse frå 250 prosent av BNP i 2007 til 275 prosent i 2018. Globalt har privat gjeld auka frå 51 000 milliardar dollar i 2007 til 86 000 milliardar i 2018, over fire gongar større enn USAs BNP».

Også statsgjelden til de fleste land er urovekkende: USA har 210.000 milliarder norske kroner (opp 16 prosent siste tre år), Frankrikes statsgjeld er på nesten 100 prosent av landets BNP, Englands, over 86 prosent, selv eurosonens store vinner, Tyskland, har en statsgjeld på 62 prosent av BNP. Vi har altså ingenting lært av finanskrisen for 13 år siden, selv om lærdommen var klar: Vi kan ikke leve av å blåse (finansielle) såpebobler...

For økonomien er koronakrisen altså en krise oppå krisen. Det vil bli uhyre vanskelig, antagelig umulig, å bygge opp verdensøkonomien slik den var. Stimuliene i den finanspolitiske verktøykassa er brukt opp. Renta er i bunn, og stimulansepakker blir ikke annet enn å trykke penger – og penger uten dekning i realøkonomien kan bare føre til inflasjon eller spekulasjon.

Koronakrisen viser at vi har brukt ressursene feil. Vi har nedprioritert grunnleggende, offentlige velferdsgoder til fordel for privat overforbruk. 80 prosent av alle franskmenn vil prioritere velferdsstaten når krisen er over. Jeg tror tallene er likedan i Norge. Samtidig vet vi at de fleste land vil gå ut av krisen med bunnskrapt statskasse og gigantgjeld. Her kreves det beinharde prioriteringer, og vilje til å omfordele fra rike til fattige – både nasjonalt og globalt.

Det kan være god grunn til å bruke tiden som krisen gir oss til å tenke over hvordan vi kan organisere en realøkonomi som dekker folks behov, ikke overutnytter ressursgrunnlaget, og som bygger på et inkluderende arbeidsliv for alle. Vi må produsere mindre og fordele bedre. Det høres bra ut – men hvordan får vi det til?

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Snikprivatisering av norsk kraft