Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et industrielt skjebnefellesskap

Det er bra at Bjørnar Moxnes (Nationen, 6.01.20) vil få debatten om mellomlandskabler «på rett spor». Men han sporer av alt i starten.

Sporer av: Bjørnar Moxnes, ifølge Steffen Syvertsen. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
Sporer av: Bjørnar Moxnes, ifølge Steffen Syvertsen. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

«Rødts utgangspunkt», skriver Moxnes «er at Norge skal være en kraftforedlende industrinasjon, og ikke bare eksportere strøm ut av landet som en råvare».

Norge er en kraftforedlende industrinasjon. Metallindustrien alene forbruker over 33 TWh av den kraften som produseres i Norge hvert år, industrien totalt mye mer. Samtidig eksporterer og importerer vi kraft gjennom de mellomlandskablene vi har. Vi har gjort begge deler i mange år, uten at det ene går utover det andre. Det er ingen som «bare eksporterer strøm ut av landet som råvare», og ingen som har onde planer om det.

Rødts utgangspunkt er altså en konstruksjon av motsetninger som ikke finnes. Norske vann- og vindkraftverk leverer mye mer kraft til norske industriselskaper enn vi eksporterer - og importerer. Hydro, Alcoa, Elkem og Eramet forbruker i sum årlig om lag 3,5 ganger så mye som Agder Energis årsproduksjon, og vel 2,5 ganger så mye som eksportoverskuddet på om lag 10 TWh i 2018.

Kraft er med andre ord en rimelig innsatsfaktor i kraftforedlende industri, og vil i overskuelig fremtid være det – selv om vi eksporterer og importerer. Som jeg har forsøkt å formidle til Moxnes før, åpenbart uten å lykkes: Det har ikke skjedd og vil ikke skje at vi sier nei til industrikraftavtaler av mangel på kraft.

Annonse

Moxnes har rett i at norsk vannkraft har vært et avgjørende fortrinn for norsk industriproduksjon. Ikke bare det, historisk er mye av vannkraften i Norge bygget ut nettopp for å utvikle storstilt industrisatsing. Industrien generelt og kraftintensiv industri spesielt er den norske kraftbransjens viktigste kunder, og kraftindustrien er industriens viktigste leverandør.

Som jeg også har forsøkt å formidle til Moxnes før, også her uten å lykkes: Vi har ingen interesse av å ta knekken på våre viktigste kunder, verken med kraftmangel eller høye priser. Da ville vi gå til grunne selv. Vi er i et industrielt skjebnefellesskap.

Vi vil selvsagt ha mer industri, ikke mindre industri. Dersom Moxnes vil starte opp et nytt, grønt industrieventyr eller kan overtale dagens industriselskaper til å redusere sine CO2-utslipp ytterligere ved å bruke enda mer vannkraft, er vi hjertelig til disposisjon. Og det er ingen som drømmer om å påføre industrien «samme energikostnader som lenger sør i Europa». La meg minne om at den kraftintensive industrien i dag har prissikrede kraftavtaler som stort sett strekker seg fram mot 2030 og 2040, enkelte helt til 2050.

Jeg skyver heller ikke klimakortet foran meg, slik Moxnes påstår. Det er et faktum at vi har et klimaproblem, og det er et faktum at NorthConnect vil bidra til større reduksjon av CO2-utslipp enn elektrifiseringen av Johan Sverdrup-feltet. Ja, kabelen vil bli lønnsom for Norge. Men dersom klimatiltak ikke er lønnsomme vil vi ikke engang greie å nærme oss Paris-avtalens mål.

Jeg skjønner at jeg aldri får Moxnes til å applaudere NorthConnect, og det er fortsatt uavklart om kabelen får konsesjon. Men jeg er likevel overrasket over den voldsomme fikseringen på akkurat denne kabelen.

Norge har i dag 17 strømforbindelser til andre land, hvorav fem undersjøiske kabler. To til kommer, en til UK og en til Tyskland, i Statnetts regi. Moxnes forsikrer at han ikke vil kutte disse kablene, og han går heller ikke av skaftet over de to nye kablene, heller ikke den til UK.

Derfor er det veldig lett å tro at for Rødt er dette mer en populistisk symbolsak enn en seriøs industrisak.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Widerøe har ikke bedt om «flere subsidier»