Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er løsdriftkravet gjennomtenkt?

Små bruk i distriktene vil bukke under, og areal gro igjen, om vi forbyr båsfjøs.

Presset: Små båsfjøs blir ikke erstattet. Det gir nedbygging av distriktsjordbruket, skriver innsenderen. Foto: Mariann Tvete
Presset: Små båsfjøs blir ikke erstattet. Det gir nedbygging av distriktsjordbruket, skriver innsenderen. Foto: Mariann Tvete

Alle innen norsk landbruk er kjent med at båsfjøsene etter dagens regelverk må erstattes av løsdriftsfjøs innen 2034, ellers er det kroken på døren. Men er det norske folk, og alle våre politikere klar over hva endringen i regelverket kan føre til i distrikts-Norge?

Regelverket ble laget fordi dette skal føre til økt dyrevelferd. Dette er, og har vært et omstridt tema. Det finnes både fordeler og ulemper med både båsfjøs og løsdriftsfjøs.

Brukene under 15 årskyr har nesten aldri vært nevnt som et satsingsområde i det siste. Det er brukene mellom 15 og 30 årskyr som skal prioriteres når det må bygges om til løsdrift. Det er som om brukene under 15 årskyr ikke eksisterer! De er disse gårdene distrikts-Norge vil merke blir borte de neste 15 år. Det samme gjelder de minste gårdene som driver med ammekyr.

Det er for det første en fysisk umulighet at 4500 båsfjøs for melkekyr kan erstattes med løsdriftsfjøs innen 2034, til det er tiden for knapp. I tillegg kommer båsfjøsene det står ammekyr i. For det andre er det en enda større økonomisk umulighet at alle disse båsfjøsene skal kunne bygges om på en økonomisk forsvarlig måte for den enkelte bonde, slik tilskuddsordningene er i dag.

En del av disse båsfjøsene er det bygningsmessig fullt mulig å bruke etter 2034. Når løsdriftskravet kommer vil disse bygningene bli ubrukelige over natten. Hva blir konsekvensene av dette? Hvordan skal disse brukene opprettholde driveplikten?

Er det noen politikere eller andre som kan forklare hva bøndene på de små brukene skal leve av, når man ikke får positiv økonomi av å bygge om til løsdrift?

Den jorda som generasjoner før oss har dyrket opp vil forringes. Vi vil få et distrikts-Norge som gror igjen, med store forandringer i kulturlandskapet. Noen steder har nedlagte bruk blitt overtatt av et nabobruk, men dette lar ser ikke alltid gjøre.

De minste brukene i indre Agder, på Vestlandet og i Telemark og mange andre steder i landet har ikke mulighet til å bli større. Geografien begrenser dette.

Mange av disse minste brukene har så små teiger og er så tungvinte i bruk at de i praksis aldri mer vil bli brukt til dyrehold. Til det er økonomien for de minste brukene for dårlig.

En andel av norsk bondestand vil fra 2034 i praksis bli tvangs-avviklet. Hvor mange prosent av det norske distriktslandbruket, både dyrket mark og beite vil gå tapt etter 2034, som følge av løsdriftskravet? Hvilke konsekvenser får dette for norsk matvareproduksjon, matvaresikkerhet og selvforsyning?

Det klages over nedbyggingen av dyrket mark i sentrale strøk som går med til ulik infrastruktur. I distriktene kan mye areal igjen gå tilbake til naturen, når det ikke lenger kan brukes.

Alternativet er at de minste brukene får dispensasjon fra løsdriftskravet. Ellers må de få et tilskudd til ombygging eller nybygg, på et nivå som gjør at de får en økonomi til fortsatt drift, selv om de er små.

Målet om bedre dyrevelferd i løsdriftsfjøs kolliderer med to andre mål, nemlig å ha et landbruk i hele landet, og at tyngden av grovforbasert husdyrproduksjon skal være i distriktene.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Borch, hvordan er fremtiden?