Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er jeg en klimafornekter?

Kanskje ikke så rart, all den stund de fleste av oss også fornekter at en dag er det slutt – da skal jeg dø!

Løsninger: hva skjer om jeg innser at kloden har et klimaproblem, og må begynne å innrette meg deretter? Foto: Katrina Brown / Mostphotos
Løsninger: hva skjer om jeg innser at kloden har et klimaproblem, og må begynne å innrette meg deretter? Foto: Katrina Brown / Mostphotos

Vi mennesker har en egen evne til å fornekte alt som er vondt og ubehagelig, og det gjøre at vi kan holde ut de største prøvelser. Det er ikke uten grunn at menneskearten har overlevd årtusener med kriger, sykdommer og annen elendighet i, men nå er det kanskje slutten for oss mennesker.

Det virker slik når man følger med på nyhetene, og det er ikke bare klimakrisen som vederfares oss mennesker; artsmangfoldet i naturen er kraftig forringet, trusselen om atomkrig er overhengene, underernæring og fattigdom, globale pandemier, diktaturer, overdreven nasjonalisme, terrortrussel osv.

Som ikke det er nok, så lager vi oss også problemer og bekymringer om alt fra; brannfare dersom du lader mobilen om natten, til spiser jeg sunt nok, er jeg nok sammen med venner og familie, får ungene seg jobb?

Hva får vi ut av all bekymringen?

Jeg kommer akkurat hjem fra tjenestereise i Uganda, og det første som slår meg, i tillegg til all fattigdommen, er hvor imøtekommende og blide folk er og hvordan de tilsynelatende har den holdningen at jeg har dagen i dag, og i morgen vet jeg ikke engang om jeg lever.

Kan vi nordmenn og europeere lære noe av det, eller bør folk i Uganda bekymre seg mer?

Ikke vet jeg, men en ting vet vi; de fleste bekymringer går ikke i oppfyllelse. Ikke nødvendigvis fordi problemene ikke oppstår eller kommer, men fordi problemer er til for å løses, og for å løse et problem må man gjennom flere faser;

• Føroverveielse – her opplever man ikke selv å ha et problem – kloden vår har ikke et klimaproblem.

Annonse

• Overveielse – i dette stadiet er man ambivalent – skal/skal ikke ta problemet inn over meg, og hva kan jeg gjøre med det? Det er uansett ikke noe vits i at jeg kildesorterer søpla, når folk flest flyr verden rundt og kull- og oljeindustrien produserer som før.

• Forberedelse til problemløsning – hva skjer om jeg innser at kloden har et klimaproblem, og må begynne å innrette meg deretter. Hvordan blir det hvis jeg må spise mindre kjøtt, gå til jobben, ta færre flyturer?

• Handling – eller passivitet. Mange velger passivitet, men heldigvis hopper en del mennesker over til handling, men er handlingen korrekt? Skal jeg egentlig spise mindre kjøtt? Orker jeg å ta tog istedenfor å fly? Er jeg villig til å påføre meg alt «ubehaget»?

• Tilbakefall, eller fortsatt handling – det er greit å begynne å spise mindre kjøtt, men mer krevende å fortsette. Man må se at det nytter, hvis ikke er fristelsen for stor til tilbakefall

• Ambivalens – her kommer alle spørsmålene, og svarene er ikke gitt, men det er ingen grunn til å gi opp før du har prøvd!

Hva med å begynne prosessen med følgende spørsmål; Er jeg en klimafornekter?

Ikke vet jeg, men én ting vet jeg; før eller senere skal jeg dø, og uansett hadde det vært greit at dem som kommer etter meg visste at jeg i alle fall stilte meg følgende spørsmål;

Er jeg en klimafornekter? Vet ikke – enda.

Jeg jobber med saken.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ressursene må sikres – der de ligger