Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er den vanlige bonden en dyremishandler?

Etter å ha sett siste Brennpunkt ble jeg i likhet med alle andre fylt med avsky og raseri.

Bilde fra "Griseindustriens hemmeligheter" som ble sendt på NRK Brennpunkt. Foto: NRK
Bilde fra "Griseindustriens hemmeligheter" som ble sendt på NRK Brennpunkt. Foto: NRK

Spørsmål jeg stilte meg var: Representerer dette den generelle bonden i svinehold og er alle bønder dyremishandlere?

Min mann og jeg har selv drevet med kombinert svinehold og kjente oss ikke igjen i reportasjen.

Det må sies at vi drev med småskala produksjon, som gjør det straks enklere å gi hvert enkelt dyr litt positiv oppmerksomhet. Eksempelvis klø galten litt bak øret og generelt kommunisere på en positiv måte med dyrene. Det roer ned og fremmer harmoniske dyr, noe som har stor betydning for trivsel i et fjøs. Rolige dyr er også lettere å forflytte enn stresspregede dyr.

Likevel kan forflytting ha sine utfordringer.

Jeg var i flere dager sjokkert over innslaget og bestemte meg omsider for å analysere reportasjen og mine inntrykk litt.

Utvilsomt inneholdt reportasjen flere frekvenser av dyremishandling på det groveste. Man kastrerer ikke drøyt halvvoksne griser uten bedøvelse. Det er ren tortur.

Purka med alvorlige kjøttsår på skulderen og tydelig medtatt skulle på et tidligere stadium vært avlivet, og ikke måttet oppleve å bli sparket på. Dette var også dyremishandling.

Syke og deformerte grisunger må avlives. Vi så bonden avlive grisungene ved å slå hodet deres i veggen. Det så brutalt ut. Rent teknisk er ikke det verre enn å bruke hammer. Å knuse skallen på grisungene som bedøving ved avliving, er tidseffektivt og faktisk i tråd med næringens anbefalinger. Det er den brutale virkelighet.

Svineribben hopper ikke i kjøledisken av seg selv. Den har en forhistorie.

Grisungen blir født, får mat fra moren. Bonden passer på at purka kan ta vare på ungene. Etterser at det er rent i bingen. Han/hun må ta ut syke dyr og avlive disse der det trenges. Grisungene blir senere solgt som grisunger eller alet opp til slaktegris som fra tid til annen må forflyttes. Dette er tunge dyr nærmere 100 kg, og det er ikke bare å "gisse" så kommer de løpende. Setter de seg på bakbeina og eks. dyrebilen står og venter, så må det innimellom brukes hardere metoder. Vi så at det ble brukt plastspader som bonden dasket grisen bak med, for å få den til å gå fremover.

Det ser brutalt ut, men man kan ikke kalle det mishandling.

Det ble også vist et innslag hvor bonden skulle flytte litt større grisunger. Ved første øyekast ser det ut som han sparker de, men det gjør han ikke. Han dytter de med foten slik at de ikke løper motsatt vei. Det er heller ikke mishandling.

Denne reportasjen er satt sammen av forskjellige komponenter, hvor helhetsinntrykket blir voldelig og usmakelig. Det ser også ut til å være eldre fjøs, hvor der er større utfordringer, blant annet ved forflytting av dyr.

Forbrukerne er glade i svinekjøtt og synes aldri det blir billig nok. Gjennom mange år har lønnsomheten i svinehold blitt redusert. Det er økte effektivitetskrav samt stadige nye pålegg påvirker dyrevelferden.

Kilopris for svinekjøtt er i dag er 24,50 kroner. Det er 2 kroner mer enn i 1990. Dette tilsier i realpris en prisnedgang på ca. 50 prosent. Det er i seg selv dramatisk for produsenten.

Dagligvarekjeden fastsetter kjøttprisen til forbruker. Staten styrer prisutviklingen for svinebøndene og har en dominerende kontroll på utviklingen av hovedprinsippene i landbruket. Dette til ettertanke for Staten.

Effektivitetskravet setter sine spor. I 1990 produserte purka i snitt 17,9 smågriser pr. år. I 2018 var dette tallet steget til 27 grisunger pr. år. Purka er dermed gjennom bevisst avl, blitt utviklet til en avlsmaskin, hvor lønnsomhet står i hovedfokus. Dette har også negative konsekvenser.

Annonse

For å fø opp alle ungene, må purka ligge å gi ungene mat store deler av tiden. Det eksponerer for liggesår. 21,9 prosent av alle avlspurker ved slakting har skuldersår.

En vesentlig del av økonomien ligger i at purka blir drektig så fort som mulig etter forrige kull. Det er derfor svært viktig å oppdage brunsten tidlig for å hindre omløp. Et av innslagene i den omstridte reportasjen er synkronisert brunst. Brunsten blir fremprovosert ved at fremmede dyr blir sluppet oppi bingen. Hensikten er å stresse dyrene slik at brunsten lettere blir oppdaget.

Færrest mulig omløp er av stor betydning i dagens driftsform hvor effektivitet går foran alt. Negative konsekvenser av synkronisert brunst, er at dyrene begynner å slåss og eks. biter hverandre i halen. Hos 9,1 prosent av slaktede dyr har Mattilsynet funnet halesår. Dette er direkte konsekvenser av en effektivisert industriell svineproduksjon.

Det nytter ikke å hele tiden komme med nye pålegg til bøndene, såfremt det ikke følger penger med.

Landbruks- og matminister Olaug Bollestad har foreslått en overvåkning av slakteriene og det tror jeg kan være positivt både for tilsyn og bønder.

Det vil blant annet fremkomme om dyrene er drektig ved avliving, noe som gjentatte ganger de siste årene har skjedd etter vedtak fra Mattilsynet. Grov mishandling vil også være synlig og komme frem ved overvåkning av slakting.

Husdyreiere som sliter burde fått råd, veiledning og konkret hjelp til å komme seg ut av en vanskelig situasjon. Mange tilsynssaker bunner ut i dårlig økonomi.

Når økonomien strammes til, reduseres energien til bonden. Det blir stadig tyngre å utføre daglige gjøremål, som skal gir dyrene en god velferd. Bønder står ofte overfor farlige situasjoner, hvor det i ytterste konsekvens kan stå om livet, hvis de ikke tar hurtige og riktige beslutninger raskt. Bonden har et av de farligste yrkene i landet.

Det er i tillegg regelmessig nye normer som kommer, samt pålegg fra Mattilsynet som må innfris. Dette samsvarer ikke alltid med bondens økonomi og skaper frustrasjon, når ikke bonden klarer å henge med i svingene. Vi vet at stress og maktesløshet skaper sinne og det kan fort gå utover dyrene hvis de snur seg på tverke.

Bonden har ikke noe form for debrifing etter vanskelige opplevelser. Han/hun må klare seg så best de kan.

Allerede første besøk fra Mattilsyn/dyrevern, som gir grunn til bekymring for dyrevelferden, burde utløst et møte med en koordinator/ rådgiver/ kontaktperson.

Denne bør være kompetent til å finne løsninger ut fra behovet til bonden, som kan bidra til å hjelpe han/ henne til å håndtere situasjonen på best mulig måte.

Der finnes tilskudd og ulike støtteordninger, men ikke alle bønder klarer til enhver tid å holde seg oppdatert. Det kan også være at bonden trenger avløser en tid, til han/ hun kommer til hektene og får alt på stell igjen.

Skal vi være selvforsynt med kjøtt og melk i Norge, noe flertallet vil, må vi ha et landbruk over det ganske land. Politisk er det viktig at det blir lagt til rette for småskalaproduksjon. Dette fikk KrF gjennomslag for i Granavolden-erklæringen.

For å ivareta et godt dyrevelferd, må noen fjøs utbedres og det koster penger. Politikerne må derfor legge penger på bordet og ikke bare lage flere regler og påbud for bøndene.

En av oppgavene til Mattilsynet bør bli å inneha mere kunnskap om støtteordninger, slik at de kan bidra med konkret hjelp der bøndene sliter. Får bøndene mere trykk nå, er jeg redd for at vi snart er avhengig av importert mat i fremtiden.

I andre land er ikke dyrevelferden den beste, og heller ikke kontrollen med antibiotika bruk osv.

Jeg tror ikke den generelle bonden er en dyremishandler. Landbruk er egen livsstil og betinger interesse for det man driver med. For å oppnå gode resultater må bonden drive seriøst. Slag, spark og dårlig hygiene gir lav gevinst og er i utgangspunktet ikke noe bonden ønsker eller ser seg tjent med. Dette bør ligge i bakhodet både til politikere og Mattilsyn.

Skal innbyggerne ha tilgang på sunn mat, må det investeres i det. Det er ikke riktig at den norske bonde i økende grad skal belastes for det privilegium som Norge foreløpig har i forhold til ren mat.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Gulrot med bøy