Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Epler forblir epler

Gryttenutvalget har gjort en hederlig innsats med å kvantifisere inntektsgapet, men vedgår samtidig at beregningen av inntektsgapet til syvende og sist er et politisk spørsmål.

Vanskelig skille: Selv om den enkelte bonde klarer å verdsette eget arbeid og egenkapital separat, kan ikke staten gjøre det samme på vegne av et samlet jordbruk, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos
Vanskelig skille: Selv om den enkelte bonde klarer å verdsette eget arbeid og egenkapital separat, kan ikke staten gjøre det samme på vegne av et samlet jordbruk, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos

Kanskje tiden er inne for mindre objektivisering og mer politisering av jordbruksoppgjøret?

NOUen har lykkes med å lage en oppdatert kunnskapsstatus om inntektsdannelsen i jordbruket og presenterer viktige lærdommer:

1. Gjennomsnittlig lønnsomhet i jordbruket gir ikke en markedsmessig avkastning av både arbeid og egenkapital.

2. Den store inntektsvariasjon i jordbruket gjør det umulig å beskrive inntektssituasjonen med kun ett tall.

3. Inntektsopptrapping krever avgrensninger og en form for effektivitetsmåling, underforstått at staten ikke kan tilføre jordbruket subsidier uten å sette et minstekrav om hvordan gårdene drives.

4. Jordbruksavtalen dreier seg om bøndenes inntektsmuligheter i samspill med en rekke forhold utenfor avtalen og er ikke et lønnsoppgjør.

5. Det er derfor krevende å sammenligne bondens næringsinntekt med ansattes lønnsinntekt. Disse lærdommene er kanskje kjent for de innvidde, men det er likevel viktig at de bekreftes og gjøres kjent for samfunnet av uavhengige eksperter.

For å ta det siste først: Et eple forblir et eple selv om man nokså intenst prøver å sammenligne det med en pære. Derfor har Gryttenutvalget rett når den avstår fra av splitte bondens næringsinntekt i en arbeidsdel og en kapitaldel.

Selv om den enkelte bonde klarer å verdsette eget arbeid og egenkapital separat, kan ikke staten gjøre det samme på vegne av et samlet jordbruk.

Annonse

Hybridmodellen er et faglig forankret forslag for å sikre at bonden må drive effektivt for å kunne nyte godt av inntektsopptrappingen. Det går en parallell til opptrappingsvedtaket fra 1974 som gjaldt «veldrevne bruk» og som ble operasjonalisert i modellbrukssystemet.

Hybridmodellen er ment å måle effektiviteten i jordbruket ved å beregne et forholdstall mellom et gjennomsnitt og «de beste». Utvalget understreker med rette at det til slutt blir et politisk spørsmål hvordan forholdstallet beregnes. Men hvis politikerne uansett må inn i denne materien, hvorfor ikke slippe dem til litt mer?

NOU’en gir lite holdepunkter om at lønnsomheten i jordbruket er gjennomgående uforsvarlig lav for alle bruksstørrelser, i alle produksjoner og i alle landsdeler. Mens noen, kanskje mange, åpenbart sliter økonomisk, har andre det rimelig bra.

Mer kunnskap trenges for å forstå hvorfor noen klarer seg bra med dagens rammebetingelser, mens andre ikke gjør det. Her kommer NOU’en kanskje litt for kort. Gjøres million-investeringer på feilaktig grunnlag? Har vi ikke gode nok rådgivningsverktøy?

Har områder utenfor den snevre jordbrukspolitikken (klima- og miljøpolitikk, handelspolitikk, arealplanlegging, bygningskrav etc.) ført til at bonden ikke lenger kan drive lønnsomt? Har bonden blitt mer ensom og sliter av den grunn i det daglige arbeide? Hvis forklaringen for inntektsvariasjonen er sammensatt, vil et generelt inntektsmål neppe kunne ivareta disse hensynene på en målrettet og treffsikker måte.

Å kun bruke ett inntektstall for å utmåle rammen i jordbruksoppgjøret kan gi et uheldig skinn av objektivisering. Det kan forlede til å tro at heving av gjennomsnittlig jordbruksinntekt alene vil kunne løse problemene jordbruket står overfor.

Kanskje nye kvantitative og kvalitative indikatorer som jevnlig målte levekår og sosiale og økonomiske forhold i jordbruket, ville gitt en fyldigere beskrivelse av situasjonen rundt om på gårdene.

Det ville supplert dagens inntektsmål og gitt det et annet, trolig mindre forpliktende, innhold. Med flere inntekts- og levekårsindikatorer ville utmålingen av støttebehovet i større grad måtte bli gjenstand for politisk vurdering. En slik politisering hadde ansvarliggjort Stortinget langt mer enn det som er tilfelle i dag.

Neste artikkel

Høyres feilslåtte skatt på matproduksjon