Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ensomhetens kolonisering

Da jeg var lita, var jeg med far min og gjerda. Det var frustrerende. Ofte sa han ingenting, men jeg forstod at jeg burde forstått mer.

Former oss: Uten språk svekkes kulturer fordi ord og fortellinger, helt ned til dialekt- (og yrkes-)nivå, former hva vi lærer, hvordan vi er og virker.  Foto: Siri Juell Rasmussen
Former oss: Uten språk svekkes kulturer fordi ord og fortellinger, helt ned til dialekt- (og yrkes-)nivå, former hva vi lærer, hvordan vi er og virker. Foto: Siri Juell Rasmussen

Burde vært raskere å «mate» hendene hans med kramper, påler, flytte hengeren, fremover, opp med slegga, ikke stå i veien, skjønne beste trasé, redskap jeg aldri hadde sett. Jeg var dum og treg.

Glad og stolt var jeg når vi fikk det til. Fylt av mestring fløt arbeidet uten ord. Da var vi best, sammen. Bevegelsene fletta seg i hverandre og gjerdet stod stødig støtt. Bre følelsene fortsatte ustabilt videre i innjaging av kyr og sau. Selv om pappa var hundre meter unna kunne jeg lese av kroppen hans om jeg bevega meg rett i forhold til dyr og terreng. Mye talte også for seg, når de løp feil vei, eller jeg gikk støvler fast i myra …

I tradisjonelle livsformer foregikk mye av kunnskapsoverføringen slik. Taust, men i rike dimensjoner, på tvers av generasjoner. De som lærte måtte være helt «på». Se, lytte, føle, prøve, feile, mestre.

Gjennom handling ble «skårungene» knyttet til de og det rundt seg, for om arbeidsstykket helst skulle skje uten ord, var stedsnavn og fortellinger en del av prosessen. De hjalp hukommelsen og utfylte terreng i mentale kart. Rester av denne måten å lære på finnes enda i en del praktisk virke; på gården, i reindrifta, i båten, på havet. Men den er truet.

Den massive mentale koloniseringa av tradisjonelle livsformer skjøt for alvor fart med skolesystemet. Med det ble innlæring, basert på boklig lærdom, flyttet ut av sammenhengen. På godt og vondt – mest godt, har dette skapt flere muligheter for flere.

Utrolig mange finner sin plass i læringssituasjoner fjernt fra reelt virke, men det gjelder ikke alle. De siste tjue årene har frafallet i videregående skole ligget på hele tretti prosent, og frafallet er størst i yrkesfag og i nordlige fylker. Det er nok ingen tilfeldighet. I begge tilfeller er avstanden stor mellom yrke og livsform unge søker eller ser rundt seg, og det de forventes å bruke dagene på.

Det er lett å forstå manglende motivasjon for teoretisk læring i områder med høy andel praktiske, ressursbaserte næringer. Og det er lett å forstå at lange dager på skolebenken gir mindre tilknytning til de samme næringene og stedene. Storsamfunnets valgte systemer skaper her flere skoletapere og fraflyttere. Mentale kart står blanke.

Mental kolonisering dukket opp som begrep i Maktutredningen (2003), hvor det først og fremst refererte til tap av språk, særlig samisk, som følge av dominerende samfunnsklassers nedvurdering. Uten språk svekkes kulturer fordi ord og fortellinger, helt ned til dialekt- (og yrkes-)nivå, former hva vi lærer, hvordan vi er og virker. Å ikke få uttrykke seg på sin måte, men oppleve «storsamfunnets» ignorering eller latterliggjøring, er kolonisering langt mer grunnleggende enn flytting av fysiske landegrenser.

Annonse

Men selv om mental kolonisering av samisk og kvensk savner sidestykke i norsk sammenheng, er det gode grunner til å være på vakt i andre sammenhenger også. I rurale områder, hvor måter å leve på stadig nedvurderes, har vi fortsatt elementer å kjempe for.

Globale ideer og systemer koloniserer mentalt og sosialt liv i små kulturer, i stadig raskere tempo.

Trekk vi liker å tenke på som «typisk norsk», som dugnad, byttekultur, nøysomhet og dialekter har vist seg ekstra seiglivet i bygdene, og noen er avgjørende for å opprettholde robuste samfunn.

De siste årene har nye kommunikasjonssystem bidratt til at «stikk innom»-kulturen er truet. Særlig folk på bygda liker å tro at vi fortsatt bare «stikker innom», uten forvarsel, for å låne sukker, ta en kaffe, slå av en prat. Når gjorde du det sist?

Med internett og mobil er det blitt så lett å spørre først, og kontakt i sosiale media gjør samtidig at vi tror vi har vært sammen, at vi vet hvordan venner og naboer har det, hva de gjør, og at det er nok. Snip, Snap, mobilrute, så ble andre sosiale eventyr ute.

Paradokset er at i ei tid med kommunikasjonsmuligheter som aldri før, har regjeringen sett seg nødt til å lansere en strategi for å forebygge ensomhet, (2019-2023). Ensomheten øker i samfunnet, særlig blant ungdom og eldre (som nå er mer avskåret fra hverandre), og det samme er opplevde prestasjonskrav.

Globale ideer og systemer koloniserer mentalt og sosialt liv i små kulturer, i stadig raskere tempo. Mange endringer er nyttige og uunnværlige, men selv om både nett og skjerm gir bedre informasjonsflyt, og åpnere samfunn fordi det blir lettere å ha kontakt med likesinnede, er fortsatt «stikk-innom-kultur», og det å gjøre noe sammen verdt å kjempe for!

Tid i samme båt åpner for lengre fortellinger, for kroppsspråk og sterkere sosiale forpliktelser. Stikker du plutselig innom vil du også se at verken folk eller hus er instaglaserte hele tida.

Andre lever også hele liv, og kanskje trengte de mer enn noen annen gang at du stakk innom midt i rot eller krangel med huslyd og -dyr. Kanskje trengte du å se det, for å senke egne skuldre, og for å være der for dem?

I kampen mot ensomhetens kolonisering er det å «stikke innom» og å gjøre sammen gode verktøy. Med smartphone for tretti år siden, er jeg sikker på at jeg ville blitt en dårligere gjeter.

Jeg ville snappet her, googla der; det ukjente redskapet, venner – pappa snekra jo likevel, og med blikket i skjermen hadde jeg mistet mye. Et hevet øyenbryn, vink etter hammer, sau, et sagn. Jeg hadde unngått mye frustrasjon, men kjent enda mindre mestring og samhørighet. Det hadde vært verre.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vil ikke Venstre ha distriktsstemmene?