Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En forunderlig ankesak

Den nye ulverettssaken for Borgarting lagmannsrett føyer seg inn i tidligere prosesser basert på feilaktige premisser. Noe annet kan en vel ikke vente når WWF og Ola Elvestuen opptrer som motparter.

Feilaktige premiss: Rettssaken om ulvejakt som startet i Borgarting lagmannsrett er basert på feil premiss, skriver innsenderen. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Feilaktige premiss: Rettssaken om ulvejakt som startet i Borgarting lagmannsrett er basert på feil premiss, skriver innsenderen. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

WWF vil altså ha omkamp om to døde ulveflokker, og det har jo vært et stadig tilbakevendende tema i det nye hundreåret. I 2001 måtte statens representanter innse at kontrollen med den norske ulvebestanden holdt på å løpe dem ut av hendene og gjorde helomvending i synet på Bernkonvensjonen: Norge skulle ikke lenger være forpliktet til å bygge opp en egen levedyktig bestand.

Men egentlig betydde dette lite fordi føringene allerede var lagt for den forvaltningen vi i dag har. Den skjermer det store, likegyldige flertall for alle problemer, mens et lite mindretall langs svenskegrensen får bære byrdene.

WWF har under ledelse av statsråd Ola Elvestuens forgjengere, Erik Solheim og Vegar Solhjell, videreutviklet den gamle feiltolkingen av Bernkonvensjonen. «Bernkonvensjonen forplikter oss til å ha en levedyktig bestand av ulv i Norge,» sier Ingrid Lomelde til Østlendingen. «Det kunne stille seg annerledes dersom vi hadde hatt en felles forvaltning med Sverige, men det har vi altså ikke.»

Annonse

Nei, det har vi altså ikke fordi det lyktes for miljøbyråkratene i departement og direktorat ved hjelp av sine støttespillere i miljøorganisasjonene å stemple det forslaget til nordisk forvaltningsplan som nordiske bondeorganisasjoner gikk inn for, som stridende mot Bernkonvensjonens prinsipper.

Som jeg har dokumentert i en bok om hvordan vi blir lurt, var og er den påstanden feil. Tidligere generalsekretær Galiano skrev til meg i mai 2011 at Bernkonvensjonen ikke støttet miljøorganisasjonenes synspunkter om at hver stat var forpliktet til å ha levedyktige bestander av alle store rovdyr. Men både den korrespondansen og den dokumentasjon jeg la fram vedrørende det øvrige samrøret mellom miljøbyråkratene og verneorganisasjonene med sikte på å få gjeninnført ulven i Norge, har falt på steingrunn.

Jeg får bare ta til etterretning at dagens skandalesaker ennå ikke har kastet noen skygge over norsk rovviltforvaltning. Fremdeles tror det store flertall at sannheten om materien står å lese i offentlige dokumenter, og ennå presenterer norsk presse rettsreferater om statens rett til å felle ulv som om det skulle være dagens store begivenhet.

Jeg vurderer faktisk å gi ut en kortversjon av min bok, beregnet på politikere, journalister og lesesvake, i håp om at noen kan finne noe de ikke har hørt før.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Elvestuen tyr til usannheter om ulvejakta