Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Du skal ikke drive ord

Kampen om makten i samfunnet er en kamp om makt over kommunikasjonen.

Vi krever statuer fjernet når de representerer mennesker som forsvarte kolonivesenet eller investerte i slavehandel, men er lite opptatt av at vår egen rikdom også bygger på undertrykkelse og utbytting, skriver  Ole-Jacob Christensen. Bildet er fra London tidligere i juni. Foto: Frank Augstein / AP / NTB scanpix
Vi krever statuer fjernet når de representerer mennesker som forsvarte kolonivesenet eller investerte i slavehandel, men er lite opptatt av at vår egen rikdom også bygger på undertrykkelse og utbytting, skriver Ole-Jacob Christensen. Bildet er fra London tidligere i juni. Foto: Frank Augstein / AP / NTB scanpix

«Du skal ikke drive ord». Formaningen er Arnulf Øverlands, og er nok like aktuell i dag som den gang han skrev den. Ord er makt, og den som har makten over ordene, har stor innflytelse på hvordan vi tenker. Ord kan være skarpe og presise – eller vage og diffuse. Av og til passer det ene, av og til det andre.

I politikken dreier mye seg over å prege handlinger med positivt eller negativt ladete ord. Det er lenge siden Norge – eller andre land – hadde en krigsminister. Når heter det forsvarsminister, selv om de siste krigene ministeren har hatt medansvar for, var klare angrepskriger – unnskyld: militæroperasjoner. Eller kanskje enda bedre: fredsopprettende operasjoner. Man bomber ikke, man opererer. Operasjonene er i tillegg kirurgiske. Det gir assosiasjoner til både presisjon og helbredelse – ikke til død og lidelse.

Men ordene bedrar. Kanskje kunne man snakke om kirurgiske angrep den gang de ble utført med sverd (riktignok ganske hardhendt og grov kirurgi) – men kirurgi gir opplagt tilslørende assosiasjoner i en tid da virkelig kirurgi blir mer og mer nennsom.

Mye av dagens militære kirurgi (ikke den som foregår i feltsykehusene...), skjer med droner, og rettes mot bestemte personer, identifisert med algoritmer. Før i tida kalte man slikt utenomrettslige henrettelser. Han som tok disse metodene i bruk for alvor, er tildelt Nobels fredspris...

Vi bedriver ord som aldri før. Vi lever jo i kommunikasjonssamfunnet, noe som ikke betyr at vi kommuniserer mer eller bedre enn før, men at kampen om makten i samfunnet er en kamp om makt over kommunikasjonen. Derfor har vi kommunikasjonsrådgivere, spesialister i å ta makten over kommunikasjonen. Men er ikke kommunikasjon i sin egentlige natur en gjensidig prosess, som blir ødelagt hvis noen tar makta over den?

Er ikke kommunikasjon i sin egentlige natur en gjensidig prosess, som blir ødelagt hvis noen tar makta over den?

Økonomisk vekst er blitt grønn vekst, eller bærekraftig utvikling (men naturen ødelegges mer enn noen gang før), ansatte er blitt medarbeidere (men utsettes for stadig mer sosial dumping), privatisering er blitt konkurranseutsetting (men undergraver mer og mer av velferdsstaten), tilbakeskritt kalles reformer...

Annonse

Vi lager nye ord, av og til i beste mening, av og til for å skjule en mindre pen sannhet bak dem. Vi skal ikke lenger bruke ord som neger. Men hva hjelper det den mørkhudete hva han kalles hvis en hvit politimann knekker nakken på ham? Når dette skrives, er USA i opprør etter enda et tilfelle av grov politivold mot svarte. Endring i ordbruken har ikke endret virkeligheten. Er velmenende menneskers leting etter nye, ikke-belastende ord å gjøre ofrene en bjørnetjeneste, å gi oss god samvittighet uten grunn?

Vi kan kanskje toe våre hender på lang avstand når vi ser brutaliteten hos USAs politi. Aldri har vel sarkasmen til Jens Bjørnebo «Den gud gir en kølle, gir han også forstand», vært mer treffende. Men gir vår nyvaskete språkbruk oss mer forstand og vett? Politivolden i USA synes å ha si årsak i at en del hvite utdefinerer svarte fra menneskeheten. - uansett hva vi kaller dem. De svarte er annerledes, ikke del av vårt gruppe.

Men hvordan står det til med vår egen empati overfor dem som ikke er en del av vår gruppe? Mens jeg nå sitter god og mett etter frokost og skriver disse linjene, spør to milliarder mennesker seg fortvilet om hvordan de skal skaffe mat til familien for dagen. Én milliard vil rett og slett ikke klare det. De vil gå gjennom dagen med et sug i magen, høre barna som klager, vite at de kanskje ikke vil leve opp på grunn av maten de ikke får. En ytterligere milliard vil klare å skrape sammen nok kalorier, men måtte ta til takke med en diett som mangler nødvendige mineraler og vitaminer. Vi lar det skje, og bryr oss ikke – men vi kaller dem i alle fall ikke negre.

Vi krever statuer – som jo er ord i stein og bronse – fjernet når de representerer mennesker som forsvarte kolonivesenet (Churchill), eller investerte i slavehandel (Holberg) – men er lite opptatt av at vår egen rikdom også bygger på undertrykkelse og utbytting. Billig datautstyr og telefoner, klær og sko, kaffe, te og sukker framstilles fortsatt under slavelignende forhold. Oljen, som vår velstand bygger på, ødelegger allerede livsbetingelsene for millioner av småbønder. Men vi vil heller angripe fortidens symboler enn dagens realiteter.

I stort og smått prøver vi å sminke virkeligheten for å unngå å se den i øynene. Både Canadas statsminister og vår hjemlige Siv Jensen har pådratt seg en tordensky av forbannelser for å ha gått i karneval med indianerdrakt. Men hva hjelper det indianere som fortvilet kjemper for sin stolte kultur i en verden som ikke har plass (verken bokstavelig eller i overført betydning) til den? Aldri har vel høvding Seattles ord vært mer fremmede for oss: «Hvordan kan du kjøpe eller selge himmelen – varmen fra jorden? Tanken er fremmed for oss. Vi eier ikke luftens renhet eller glitteret i vannet. Hvordan kan du da kjøpe det av oss»?

Vi har tatt fjærpryden av hodet, men ser ikke ut til å forstå at det ikke hjelper hvis vi ikke forandrer tankene som er inni hodene våre, og handlingene som følger av dem. Hvis livet, svarte, hvite, røde, gule, betyr noe, må vi slutte å bruke språket til å tilsløre virkeligheten og manipulere hverandre.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hva skal vi med Venstre?