Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Distribusjonstilskuddet øker konkurransen, ikke forbrukerprisene

Etter vårt syn er postulatet om at distribusjonstilskuddet betales av forbrukerne ikke riktig.

I butikkene i dag finner man melk fra både tine, Q og Rørosmeiriene. Foto: Lars Bilit Hagen
I butikkene i dag finner man melk fra både tine, Q og Rørosmeiriene. Foto: Lars Bilit Hagen

Bondeorganisasjonene og Tine har denne våren rettet skytset mot de konkurransefremmende tiltakene innen prisutjevningsordningen. Særlig er det distribusjonstilskuddet som angripes. Argumentet som fremføres er at distribusjonstilskuddet øker forbrukerprisene på drikkemelk, slik at salget reduseres. Dermed taper både forbrukeren og bonden på ordningen.

Etter vårt syn er postulatet om at distribusjonstilskuddet betales av forbrukerne ikke riktig. Likevel synes argumentet å ha fått gjennomslag hos myndighetene, som i Landbruksdirektoratets nylige evaluering av distribusjonstilskuddet (3. juni 2020). Her påpekes to motstridende effekter på bondens økonomi:

1. Økte forbrukerpriser, som bonden taper på.

2. Økt etterspørsel gjennom sterkere konkurranse, som bonden tjener på.

Den første effekten mener vi altså at man kan se bort fra. Begrunnelsen for dette er enkel. Tilskuddet kan finansiers gjennom en avgift per liter drikkemelk, mens man beholder resten av prisutjevningen uendret. Konsekvensen av distribusjonstilskuddet er dermed at Tine får en litt høyere enhetskostnad, men dette motsvares av lavere enhetskostnader for Q-Meieriene og Rørosmeieriet. Det er ingen grunn til å forvente at forbrukerprisen skulle øke.

Annonse

For å illustrere: Anta at Tine har 65% markedsandel i markedet for drikkemelk, mens Q-Meieriene og Rørosmeieriet har henholdsvis 30% og 5%. Q-Meieriene og Rørosmeieriet mottar 50 øre i distribusjonstilskudd per liter drikkemelk. Dette vil kreve en avgift per liter melkeråvare på 17,5 øre som både Tine, Q-Meieriene og Rørosmeieriet betaler.

Sammenlignet med en situasjon uten distribusjonstilskudd vil dermed Tines enhetskostnad når de selger drikkemelk øke med 17,5 øre, mens Q-Meieriene og Rørosmeieriets enhetskostnad synker med 32,5 øre. Den gjennomsnittlige enhetskostnaden per liter drikkemelk er imidlertid den samme, med eller uten distribusjonstilskudd. Uten nærmere informasjon om konkurransesituasjonen, er det mest nærliggende å forvente at forbrukerprisene vil bli tilnærmet upåvirket.

Nettoeffekten av distribusjonstilskuddet er derfor høyst sannsynlig å styrke bondens økonomi gjennom etterspørselsfremmende konkurranse (punkt 2). Det trenger norske melkebønder i en tid med fallende innenlandsk melkeetterspørsel og svakere eksportmuligheter av melkeprodukter som Jarlsbergost.

Prisutjevningsordningen styrker totalt sett konkurransekraften og lønnsomheten til aktører som er netto mottakere, mens lønnsomheten for netto bidragsytere svekkes. Dersom dagens prisutjevningsordning hadde blitt fjernet, ville dermed Tine, Q-Meieriene og Rørosmeieriet – som alle er netto bidragsytere til ordningen – fått lavere enhetskostnader for melkeråvaren og høyere overskudd.

Stortingets mål om å skape konkurranse i meierimarkedet som "gir bonden reelle alternativ for salg av melk, og bidrar til produktutvikling og bedre utvalg for forbruker, økt verdiskapning og avsetning for norsk melk" er langt fra oppfylt.

Dette indikerer at det er behov for å styrke de konkurransestimulerende tiltakene under prisutjevningsordningen, snarere enn å redusere dem. En reduksjon i distribusjonstilskuddet vil svekke konkurransekraften og lønnsomheten til Tines konkurrenter innen markedet for drikkemelk. En slik endring synes ikke forenlig med Stortingets målsetting.

Forfatterne har vært engasjert av Q-Meieriene for å analysere spørsmålene som diskuteres. Hjelmeng har også arbeidet for Synnøve Finden med tilgrensende spørsmål.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Kjøttvekta er endret