Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det store barnerovet

Det er over 250 år siden Jean-Jacques Rousseau utga boka Emile ou de l'éducation og oppfant den moderne barndommen.

Press: Hvordan lære barn å være seg selv, utvikle seg selv, når alt handler om å ha finere klær og smarttelefon enn lekekameratene? Foto: Gorm Kallestad/NTB scanpix

Før den tid var barn bare små voksne, uferdige individer uten egne behov og lyster. Rousseau var opptatt av barnas egenart, ville la dem leke fritt og ikke forsere dem inn i de voksnes verden. Oppdragelse og utdanning skulle forgå på barnets premisser, ut fra dets natur. Helt omvendt av tidens vanlige tankegang, som så på oppdragelsen som et middel til å endre denne.

Senere tids pedagogikk og foreldre har mye å takke Rousseau for, men er vi i ferd med å miste barndommen igjen? Tidligere skolestart og læringspress i tidlig alder hadde den gamle filosofen neppe sett positivt på. Men fortsatt er vel både foreldre, barnehage og skole i hovedsak opptatt av barnets beste. Det er det knapt mulig å se om den instansen som i stadig større grad preger barne fra vugge til mastergrad: Reklamen og forbrukspresset.

Fins det noe mer sjofelt enn å lure små barn?

Språkfagene var for meg blant de fagene som mest passet inn i Rousseaus tanker. De åpnet vinduer mot verden, og lot meg utforske det jeg oppdaget. Mye husker jeg godt ennå, noe ble utgangspunkt for nye oppdagelser. I flere tysktimer satt vi bøyd over Goethes dikt Der Erlkönig, den grusomme og mystiske Alvekongen som vil røve barnet fra faren som rir i natten:

Wer reitet so spät durch Nacht und Wind?

Es ist der Vater mit seinem Kind;

Er hat den Knaben wohl in dem Arm,

Er faßt ihn sicher, er hält ihn warm.

Taktfast fører dikteren oss gjennom den mørke skogen sammen med faren som holder tett rundt barnet sitt for å holde det varmt. Men barnet fryser og har feber, døden, Alvekongen, lurer mellom grenene og lokker barnet til seg.

Annonse

Foreldrekjærlighet og maktesløshet overfor de onde og ubegripelige kreftene som sykdom og død representerer, er de sentrale temaene i diktet. Men lest med moderne øyne, er det lov å si at diktet også kan beskrive dagens trusler mot barnet og barndommen? Det kolossale, kyniske presset som vil forme barne våre ut fra stikk motsatte normer av dem vi selv ønsker skal prege dem til å bli «gangs mennesker»? Helt fritt, over dikterens lik – men likefullt en tolkning som jeg tror den gamle mester kunne ha akseptert.

Hva er det så dagens Alvekonge, reklamebransjen og dens pengeglade oppdragsgivere, vil med barna våre utover å ønske seg nye bamser og leketog? «Folk må lære seg å ville ha nye ting, allerede før de gamle er brukt opp (...) menneskets begjær må overstige dets behov», mente en amerikansk bankdirektør på 1930-tallet. Det er altså tenkningen og fornuften som skal undergraves. Barnets natur og frihet må omformes, slik oppdragelsen før Rousseau også prøvde på. Men dagens oppdragere har helt andre midler enn formaninger og bjørkeris. Det dreier seg om å manipulere barnet følelsesliv før den kritiske sans blir utviklet. De må knyttes til merkevarer og produkter i den mottagbare fasen da naturen har gitt dem ubegrenset tillit til sine nære omgivelser for å binde bånd til foreldrene. Det er kynisk og sjofelt. Fins det noe mer sjofelt enn å lure små barn?

Som foreldre, besteforeldre og lærere er det lett å gripes av den maktesløsheten som faren i Goethes dikt føler. Alvekongen vil ha tak i barnet, griper etter det som trærnes grener i skogen. Vi får inntrykk av at alvekongen er over alt, er selve skogen og natten. På samme måte: hvordan skjerme et barn mot mote- og reklamepress? Hvordan lære barn å være seg selv, utvikle seg selv, når alt handler om å ha finere klær og smarttelefon enn lekekameratene? Hvordan lære videre empati, toleranse og samarbeid når utfrysing møter den som er annerledes? Forbrukspresset får barna til å bruke bjørkeriset mot hverandre.

Alvekongen har så mye forførende friste med:

Du liebes Kind, komm, geh mit mir!

Gar schöne Spiele spiel’ ich mit dir;

Manch’ bunte Blumen sind an dem Strand,

Meine Mutter hat manch gülden Gewand.

Skjønnhet, lek, gull og glitter – verden har ikke forandret seg mye siden diktet kom ut for første gang i 1782 – og ingenting er galt med skjønnhet, lek og glitter, men her er skjønnheten bare et lokkemiddel og leken et annet ord for lenker.

Det er gått et par tiår siden mine egne barn var små – og reklamebransjen arrangerte et internasjonalt seminar i Oslo med tittelen: De under ti, vår nye målgruppe. Formelt er reklame rettet mot barn forbudt i Norge. Men det er lenge siden reklame var reklame. Den mest virkningsfulle reklamen er den som ikke framstår som det den er. Produktplassering i filmer, videosnutter, fjernsynsprogrammer – og ute blant barn og ungdom. Å utstyre ledertypene med de riktige merkevarene, er kanskje det beste trikset for å få de andre til følge etter. Bøker og spill følges opp med leker og klær, og skyver barna foran seg og foreldrene inn i en gisselrolle siden alt vi gjør for å beskytte barna våre kan bidra til å isolere dem sosialt, gjøre dem til tapere. Produkter og tjenester modellerer barnas følelsesliv fra første leveår ved å gi dem «gode opplevelser» knyttet til kommersielle merker, opplevelser som lagrer seg i sinnet i dype lag der senere aldres kritiske refleksjon vanskelig når ned.

Rousseau og Goethe var sentrale personer i 1700-tallets opplysningstenkning og pionerer i romantikkens frigjøringsprosjekt. Stilt overfor utfordringer som krever både kunnskap, personlig engasjement, kritisk tenkning og empati, framstår reklamen som et angrep på to århundrers sivilisasjonsbygging, og vår tids største og frekkeste barnerov.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Uakseptable kommentarer om dyretragedie