Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det som forundrer meg

Det vi bør gjøre nå, er å stikke fingeren i jorda. Vi har nå ofret nok av vår natur, for å bidra til det grønne skiftet.

Denne uken presenterte NVE nasjonal plan for utbygging av vindkraft i Norge. Foto: Siri Juell Rasmussen

Det forundrer meg hvordan vindkraftkonsulenter, ofte med utenlandske investorer i ryggen, har klokkertro på den landbaserte vindkraftindustrien i Norge, når norske utbyggere som Statkraft og Agder Energi har vurdert dette til ikke å være lønnsomt.

Men så lenge selskapene får full oppbakking fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), så kommer de vel til å fortsette med dette spillet, helt til deres investorer har forstått den massive motstanden dette har fått hos berørte friluftsinteresser og grunneiere. Det kan jo tenkes at investorene spekulerer i videresalg av de grunneieravtalene de får, eller har fått, slik vi nylig har hørt eksempler på under folkemøtene de siste to ukene?

Det forundrer meg at regjeringen har gitt NVE tillatelse og mandat til å behandle kommende vindkraftutbygginger etter Energiloven. På den måten unngås den ordinære saksgangen etter plan- og bygningsloven. Noe som i sin tur kan føre til store og ubotelige naturinngrep kamuflert gjennom grønn kraft-argumenter og oppdraget de har fått fra regjeringen, samtidig som vi ser overivrige vindkonsulenter i fri dressur. Vi ser ungdom og naturorganisasjoner som demonstrerer for det grønne skiftet, sannsynligvis mer eller mindre uvitende om hva som er i ferd med å blusse opp på den Norske landbaserte vindmøllefronten.

Tyskland har fjellområder og landareal som burde kunne produsere både sol-, vind- og vannkraft. De høyeste fjelltoppene i Tyskland er høyere enn de vi har i Norge, den høyeste på nesten 3000 meter. I Norge har vi siden midt på 1980-tallet bygd pumpestasjoner på tilløpsstrengen, som pumper vannet tilbake opp i magasinet når strømprisene er lave, eller når etterspørselen er lav.

Annonse

Kanskje vi heller burde eksportere vår vannkraftkunnskap til de relativt få vannkraftverkene som er bygd i Europa, slik at de kunne få utnyttet vannkraftpotensialet de har i nærområdet. Vi har spandert mer enn nok av vår natur for det grønne skiftet.

Det forundrer meg også at vi med vår offshorekunnskap ikke klarer å få flyttet vindkraften til havs, når vi vet at Storbritannia allerede har etablert 39 vindmølleparker til havs. Disse produserer i dag ca. 8000 MW og utgjør 7200 arbeidsplasser. Britiske anslag tar høyde for at disse 7200 arbeidsplassene skal tredobles i løpet av få år. Oljeinntektene våre har ført til at vi har sovnet i timen.

Solceller har også en rivende utvikling, og burde kunne bidra til kortreist grønn kraft som erstatning for kullkraft. Ifølge LO-sekretær Are Thomasgard forsvinner mer enn 20 prosent av strømmen som transporters mellom Norge og Europa i såkalt overføringstap, før den via sjøkabel når strømkunden. Bundet av strømavtaler med land i Europa, tapper vi magasinene våre med vann når vindturbinene ikke produserer.

Resultatet er at vi må kjøpe strøm til en betydelig høyere pris, de gangene vi har behov for å importere.

Det vi bør gjøre nå, er å stikke fingeren i jorda. Vi har nå ofret nok av vår natur, for å bidra til det grønne skiftet. Men det er det uheldigvis en del politikere og kommuner som ikke forstår, dersom de blir forespeilet noen millionbeløp i eiendomsskatt fra vindmøllekonsulentene

Inntil videre trøster jeg med at: «Det er heldigvis ikke alle problemer der blir noen ting av».

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Fjær, egg og hanekylling til påske