For å nå kravet må det investeres for 2,8 milliarder kroner. 4 av 10 vil heller legge ned, skriver Nationen.

I lys av rapporten vil vi trekke frem tre viktige problemstillinger:

1. Driftsøkonomi

2. 2024

3. 2034

Disse må løses i rett rekkefølge.

Driftsøkonomien må inn i bunnen før det er forsvarlig å iverksette nye krav. Så lenge inntekta i næringa er slik den er i dag, er det ikke økonomi til å investere. Bønder har ikke inntjening til å ta ut lønn. Økonomisk jamstilling er avgjørende.

19 prosent av mjølkeprodusentene i Vestland vil avslutte drifta i 2024. Da trer første del av løsdriftskravet i kraft. Kalvingsbinger og sjukebinger for mjølkeku og ammeku krever areal i driftsbygninger. Det betyr at man må bygge på eller om, eller så må man gå ned i antall kyr. Det vil igjen gå ut over bunnlinjen i produksjonen på det enkelte gardsbruk.

Når disse kravene kommer oppå en hardt presset driftsøkonomi, så blir det et enkelt valg for mange: legge ned drifta.

En så stor nedgang i mjølkeproduksjon på Vestlandet som Nibio forspeiler vil sette meieri og slakteri i fare. Det vil sette arbeidsplasser i fare, og det vil gå hardt ut over lokalmiljøer og distriktene.

Vi må stoppe opp og tenke oss om. Per dags dato er det ikke forsvarlig å sette i verk disse kravene. Vi må først sikre en vesentlig styrking av driftsøkonomien.

Det er både økonomisk og sosialt ansvarsløst å innføre løsdriftskravet i 2034 slik situasjonen er i jordbruket i dag. Lønnsomheten i næringen må opp før på- og ombygging kan gjennomføres. Løsdriftskravet må derfor kun gjelde nybygg.

Det er to år igjen til 2024-kravet skal innfris. Skal vi unngå store bruksnedleggelser, haster det med økonomiske tiltak. Inntekta må opp.