Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det ryker fra motoren i sykehusene

Vi har et system som kjører helsevesenet på for høyt turtall. Nå ryker det fra motoren.

Pasientenes behov: Skal vi lage sykehus som tjener pasienten og gir akseptable forhold til de som jobber der, er det fagfolka og pasientenes behov som må styre sykehusdriften. Illustrasjonsfoto: Mostphotos
Pasientenes behov: Skal vi lage sykehus som tjener pasienten og gir akseptable forhold til de som jobber der, er det fagfolka og pasientenes behov som må styre sykehusdriften. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

I troen på at markedstenkning alltid vil føre til effektivitet har sykehusene våre blitt drevet etter markedsøkonomiske prinsipper. Innsatsstyrt finansiering (ISF) innebærer at hver behandling generer penger gjennom et poengsystem som avgjør hvor mye hver behandling er priset.

Ved å late som om sykehusene er en butikk, eller kanskje en fabrikk skal alle bli mer effektive og produsere mer helse. Lekepengene i denne butikken kalles DRG-poeng og halvparten av driften til sykehusene kommer fra hvor mange DRG-poeng de klarer å produsere.

Dette systemet har hatt flere uheldige konsekvenser. Det har dratt med seg masse ekstra administrasjon for dem som jobber i helsetjenestene. Mange undersøkelse viser at legene på sykehus bruker mindre og mindre tid på pasientrettet arbeid og mer og mer på administrasjon. Vi mangler fagfolk, men misbruker tiden til dem vi har.

Selv om systemet ikke var ment som et prioriteringsverktøy, fungerer det som det. Forskning viser at i praksis øker antall utførte behandlinger i diagnosegrupper som justeres opp, mens de synker der behandlingene blir priset ned.

Andre nødvendige deler av helsevesenets aktiviteter og ansvarsområder ikke blir prioritert. Dette gjelder for eksempel pleie- og omsorgsoppgaver og aktiviteter på felter der behov og ressursbruk ikke alltid er gitt av diagnosene pasienten har.

Det er spesielt to områder der ISF har vært helt ødeleggende og som nå står i det mange betegner som en krise. Psykisk helse og føde/barsel-omsorgen. Det er ikke tilfeldig at disse to feltene har blitt rammet hardt – dette er områder der omsorgsarbeid, relasjoner, og ikke minst tilstedeværelse er viktigere enn antall medisinske inngrep eller diagnoser.

Disse tingene har ikke noen plass i bedriftsøkonomenes regneark. Dermed framstår disse tjenestene som ulønnsomme og det knipes inn på bemanning og sengeplasser.

I tillegg belønner Innsatsstyrt finansiering tidlig utskrivelse og høyt belegg. Om en hofteoperert blir liggende på sykehus etter operasjonen genererer ikke denne pasienten mer penger. Det er lønnsomt å få dem fortest mulig ut. Det er ytret bekymring fra fagmiljøer både innen somatikk og psykisk helsevern om at pasienter skrives ut før det er forsvarlig.

En spørreundersøkelse tidsskriftet Sykepleien utførte blant sykepleiere ansatt i kommunale hjemmetjenester svarte ni av ti at deres enhet har tatt imot pasienter fra sykehus som viser seg å ha problemstillinger de ikke har hatt kompetanse til å håndtere.

Både reinnleggelse i sykehus innen 30 dager etter utskriving for pasienter over 66 år, og antall korridorpasienter har økt. Markedstenkningen i helsevesenet har skapt en utvikling som går på bekostning av pasientsikkerheten og som øker presset på de ansatte.

Helsepersonellkrisen kan ikke løses ved at vi utdanner nye folk alene, for den skyldes ikke bare vekst og økt behov. Den skyldes i like stor grad at folk slutter, blir sykemeldt og ikke orker å stå i jobben til pensjonstid.

Det er folka som holder hjulene i gang i helsevesenet vårt. Skal vi lage sykehus som tjener pasienten og gir akseptable forhold til de som jobber der, er det fagfolka og pasientenes behov som må styre sykehusdriften. Om vi vil holde på folka våre og hente tilbake dem vi har mista, må vi faktisk gjøre noe med systemet. Vi må gire om.

Neste artikkel

Norge må ut av luksusfellen for natur