Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det nytter å samarbeide for bedre dyrevelferd

Norun Haugen skyter bredt og upresist når hun kommer med skarp kritikk av norsk svineproduksjon, veterinærer og av meg som landbruks- og matminister. Bildet hun tegner er for misvisende til at det kan stå uimotsagt.

Møtte svinenæringen: Olaug Bollestad under et møte om dyrevelferd i juni i fjor. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Møtte svinenæringen: Olaug Bollestad under et møte om dyrevelferd i juni i fjor. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Den sterkeste kritikken retter Haugen mot dyrevelferdsprogrammet og veterinærbesøkene, som hun mener ikke har som mål å heve dyrevelferden. Haugen skriver også at svineindustrien holder møter med statsråden for å få mer tillit og støtte blant befolkningen.

Les kronikken fra Norun Haugen her:

For å starte med det siste først; Landbruks- og matdepartementet har hatt en serie møter med næringen om velferdsutfordringene i svinenæringen (tre i 2018 og tre i 2019) siden utfordringene ble kjent for myndighetene gjennom Mattilsynets tilsynskampanje på slaktegris i Rogaland. Det skulle også bare mangle.

Når problemer avdekkes, ser jeg det som en selvfølge at de ansvarlige møtes, for sammen å finne de beste løsningene. Myndighetene har altså hatt, og vil fortsatt ha, tett kontakt med næringen om tiltak for å bedre forholdene i svineproduksjonen. Vi er nødt til se at tiltakene gir varig effekt.

Så til de konkrete tiltakene som er iverksatt. Fra og med høsten 2018 iverksatte næringen nye omfattende tiltak med dyrevelferdsprogram som inkluderer obligatoriske veterinærbesøk og kontroll gjennom slakteriene. Fra 1. juli 2019 ble alle besetningstyper, også de som bare har purker, omfattet.

Dyrevelferdsprogrammet er helt sentralt i arbeidet med å bedre dyrevelferden for gris. Oppslutningen er nå stor, de siste tallene fra desember 2019 viser nær 100 prosent deltakelse blant de større produsentene, og dekker dermed det aller meste av den produserte grisen. Det er bra, mindre enn ett år etter innføring av tiltaket.

Dyrevelferdsprogrammer er forbedringsverktøy. Programmene er rammeverk for å jobbe systematisk med dokumentasjon og forbedring av dyrevelferden i husdyrbesetninger.

Velferdsutfordringene som ble avdekket av Mattilsynet og forholdene som ble vist i Brennpunkt-dokumentaren, viser ulike brudd på gjeldende regelverk. Dyrevelferdsprogrammer gjør det enklere å fange opp bønder som bryter regelverket. Det betyr at når regelverket blir fulgt, vil det som en logisk konsekvens heve dyrevelferden vesentlig fra forholdene som ble funnet.

Annonse

Dyrevelferdsprogrammet vil generere om lag 3500 veterinærbesøk hos slaktegris alene. I tillegg kommer avls- og smågrisbesetningene. Det har medført at veterinærstanden har lagt ned en stor innsats for å møte dette behovet. Det er satt sammen en ressursgruppe for å bistå privatpraktiserende veterinærer i arbeidet med dyrevelferdsprogrammet, og det er holdt kurs om aktuelle problemstillinger man møter i slaktegrisproduksjonen.

Et vesentlig poeng er at kravet til veterinærbesøk i dyrevelferdsprogrammet nettopp ikke dekkes av et hvilket som helst rutinebesøk ved vaksinering, prøvetaking eller kastrasjon.

Jeg mener derfor, i motsetning til Haugen at dyrevelferdsprogrammet, som bransjen har etablert, er et svært viktig tiltak for å bedre dyrevelferden for gris.

Produsentene skal ha skriftlig avtale med veterinær om regelmessige besøk. Størrelsen på produksjonen avgjør hvor mange veterinærbesøk de skal ha i løpet av året. En gang årlig skal veterinær og produsent ha en omfattende gjennomgang av besetningen om bl.a. smittebeskyttelse, miljø og driftsforhold, i tillegg til helse og velferd. Kritiske kontrollpunkter som er avgjørende for velferd skal alltid gjennomgås og dokumenteres.

Haugens dokumentar viste holdninger til dyr som norsk husdyrnæring ikke kan være bekjent av. Forskning viser at bonden er den viktigste enkeltfaktoren for velferden til dyrene, og det gjelder uavhengig av oppstallingsform.

Så hvordan påvirker og endrer vi holdninger? Vi klarer det i alle fall ikke gjennom hyppigere tilsyn eller et økt antall paragrafer eller sanksjoner. Det at alle svineprodusenter deltar i dyrevelferdsprogrammet og gjennomfører kurs om dyrevelferd gir en systematisk mulighet til forbedring. Vi får en erfarings- og kunnskapsutveksling som bygger kompetanse både hos bonden, revisjonsapparatet og veterinæren.

Besøk av utenforstående kan forebygge «husblindhet» ved å se på dyreholdet med friske øyne og spre kompetanse og holdninger gjennom diskusjon mellom likemenn. Dette er kanskje den viktigste delen av arbeidet for den holdningsendringen som næringen må gjennom.

Jeg mener derfor, i motsetning til Haugen at dyrevelferdsprogrammet, som bransjen har etablert, er et svært viktig tiltak for å bedre dyrevelferden for gris.

Vi har allerede svært gode erfaringer med innføring av dyrevelferdsprogram i andre husdyrproduksjoner. Resultater fra f.eks. slaktekyllingprogrammet viser at tråputehelsa har vært i kontinuerlig bedring siden oppstarten i 2013. Og selv om tiltakene har fått virke kun kort tid i svineproduksjonen, ser vi allerede at trendene er positive også her.

Sykdomsstatistikk fra kjøttkontrollen viser reduksjon i forekomst av halesår. Avvik følges opp av slakteriene og trekk på slakteoppgjøret gjennomføres. Mattilsynet er bedt om å følge denne utviklingen tett, blant annet gjennom utvidet sykdomsregistrering i kjøttkontrollen.

Jeg ser at en samlet bransje nå har tatt tak for å løfte svinenæringen og løse utfordringene knyttet til dyrevelferd. Vi har mange flinke bønder som er glade i dyra sine og som jobber hardt for at dyra skal være friske og trives. Det er disse jeg holder "den beskyttende hånden" over.

At næringen etablerer et program som støtter opp under at bøndene følger regelverket og offentlige krav til god dyrevelferd, det mener jeg er bare positivt. Vi skal ha et bra dyrehold her i landet der dyrene skal ha det godt, uansett produksjon.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Landbruket må sikres arbeidskraft og økonomi