Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det norske storfekjøttsyndromet

Vi hegner om den dårlig biffen.

Kunnskap: Inntrykket er at flere og flere nordmenn kan langt mer om vin enn biff. Foto: Julija Sapic / Mostphotos

Man sitter med et inntrykk av at stadig økende antall nordmenn har adskillig kunnskap om vin. Kari og Ola strør om seg med viten om druesorter, bouchet og ettersmak av vin fra alle verdenshjørner.

Når man imidlertid spør om biffen så blir de fleste adskillig mer ordknapp. Noe stort mer utdypende enn at den var passende, for mye eller for lite stekt, hører med til sjeldenhetene. Det hender det verserer påstander om at den norske biffen er seig og uforutsigbar.

Hvorfor er det slik?

Fordi alle hegner om den uforutsigbare og dårlige biffen. La oss kalle dette fenomenet for storfekjøttsyndromet. Konsumenten sier han er opptatt av mangfold og kvalitet, men vet veldig, veldig lite, og bryr seg like lite om å få vite hvilke forskjeller og mangfold det er å finne blant de over 20 forskjellige kvegrasene vi har i Norge. Hvor skulle forresten konsumenten hente denne kunnskapen fra?

I motsetning til andre land så vet kjøpmannen, om mulig, enda mindre enn konsumenten om temaet. Kjøttindustrien har inngående kjennskap, men vil ikke dele den. Årsaken er at de ikke ønsker en debatt om kvalitetsforskjeller. De vil ha like godt betalt for alt kjøttet, enten det er godt eller dårlig. Derfor anonymiseres alt i den store haugen under fellesbetegnelsen Storfekjøtt.

Annonse

Hva er storfekjøtt? Null forutsigbarhet.

Først på 2000-tallet var det en del bønder som gjennomskuet dette og igangsatte promotering av forskjellige raser. Matindustriens var øyeblikkelig på banen og obstruerte tiltaket med sin variant med raselogo, men som i praksis, i all hovedsak dreide seg om kryssingsdyr.

Storfekjøttsyndromet får vi når matindustrien lykke så i de grader med anonymiseringen av mangfold og kvalitet sammen med den konsekvente og bevisste bruken av terminologien, storfekjøtt, at konsument og handelsmann ukritisk tiltrer strategien. Konsumenten lar seg faktisk gjennom bruken av begrepet storfekjøtt, manipulere til å motarbeide sine egne interesser.

Hvordan dette i praksis slår ut kan man forestille seg hvis vinen skulle vært markedsført på samme måte.

At vi hadde bare en etikett som det stod vin på. Ikke om druesorter eller den var tørr eller søt, rød eller hvit. Og spurte man etter en Burgunder så kunne man risikere at den var blandet med Retzina.

I den senere tid har matindustrien startet med prismessig disfavorisering av kvalitetsslakt. Det er ikke lenger lønnsomt å produsere kvalitet.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Jordbrukets ufortjent dårlige klimarykte