Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det handler om mer enn lovbrudd

Det er ikke noe galt i å ha empati med dyr. Empati og fakta er ikke to motsetninger.

Ikke bøndene: Det er ikke bøndene som står i veien for bedre dyrevelferd, skriver Norun Haugen. Foto: NRK
Ikke bøndene: Det er ikke bøndene som står i veien for bedre dyrevelferd, skriver Norun Haugen. Foto: NRK

Denne uken skrev svineprodusent Audhild Slapgård et svar til min kronikk i Nationen. I sitt svar fremstiller Slapgård det som at jeg baserer min kritikk av svinenæringen på “føleri og synsing” i stedet for fakta. Min kritikk baserer seg på mine erfaringer etter å ha jobbet på flere norske grisefarmer, men også på forskning og næringens egne tall.

Les innlegget fra Audhild Slapgård her:

La meg presentere noen av (de mange) hovedutfordringene som ikke handler om lovbrudd, men som i stedet skyldes en feilslått landbrukspolitikk og altfor svake minstekrav til dyrevelferd i det norske lovverket.

Griser er aktive dyr med et stort behov for å rote med trynet i jorden. I svinenæringen lever de på betongbinger. Bruken av strø (et tynt lag med sagflis) og rotemateriale (noen halmstrå) er ikke tilstrekkelig for å dekke grisenes artstypiske behov. I tillegg til å ha minimalt å sysselsette seg med i bingene, er det også svært trangt i bingene.

Forskrift om hold av svin §8 krever bare at bingene skal være store nok til at alle grisene kan ligge samtidig. En slaktegris på 85 kilo har for eksempel kun krav på 0,65 kvadratmeter plass. Det stimulifattige miljøet og den trange plassen fører til stereotypisk atferd (tvangsatferd) som tygging på inventar, veiving med hodet, svelging av luft og overdreven bruk av drikkeniplene i bingen.

Både Mattilsynet og næringen har også uttalt at halebiting er et stort dyrevelferdsproblem i svinenæringen, og kommer som følge av langvarig frustrasjon på grunn av levemiljøet. Animalia har selv skrevet at: “en moderne grisebinge er ofte et stimulifattig miljø”.

Næringens egne tall sier at 22 prosent av purkene har bogsår (skuldersår) etter å ha født sitt første kull med grisunger, mens hele 32 prosent av purkene har bogsår etter sitt andre kull. Bogsår oppstår som følge av det harde underlaget kombinert med intensiv avl.

Annonse

Den intensive smågrisproduksjonen fører til at purkene presses lengre enn kroppene deres tåler. De føder unaturlig mange grisunger. Dette skyldes at Norsvin har avlet på store kull, noe som har ført til at en purke i gjennomsnitt får 14,1 grisunger. Dette er 2 grisunger mer enn det EFSA anbefaler ut fra dyrevelferdshensyn.

Etter avvenning av spedgrisene, får purken bare 6 dager med "hvile" før hun insemineres på nytt. Denne måten å presse purken på, har ført til at de allerede slaktes etter å ha fått i gjennomsnitt 2,8 kull.

Vi har fått en slaktegris som legger på seg mer enn 1 kilo per dag. Dette skyldes svinenæringens målrettede avlsarbeid på raskest mulig vekst, og fører til at slaktegrisen utvikler helseproblemer.

Dyrevelferdsprogrammet til svinenæringen endrer ikke på noen av disse utfordringene. Programmet er bare et forsøk på å overholde minstekravene, men selv når man driver etter minstekravene er ikke dyrevelferden god nok.

Det er fullt mulig å endre denne negative utviklingen i norsk svinenæring, men det krever at bøndene får midler til å prioritere dyrevelferd. Da må politikerne være villige til å gjøre noe med det.

Til slutt vil jeg minne om at det ikke er noe galt i å ha empati med dyr. Empati og fakta er ikke to motsetninger. Der fakta kan gi grunnlaget for kritikk og forandringer, kan empatien være drivmotoren til å gjennomføre det som må til for at grisene skal få bedre liv.

Det er ikke bøndene som står i veien for bedre dyrevelferd, men en feilslått politikk som tyner både griser og bønder. Det håper jeg vi kan stå sammen om å endre.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Er nordmenn klare for genredigert laks, hvete eller poteter?