Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det er ikke naturkrise i Norge!

Skogbruket har ikke utryddet arter fra Norge. De fleste truede arter er i løvskogen, som det blir mer av.

Løvskog dekket en gang Europa. Nå er den i framgang igjen - i Norge. Foto: Björn Nordén / NINA
Løvskog dekket en gang Europa. Nå er den i framgang igjen - i Norge. Foto: Björn Nordén / NINA

I avisinnlegg den siste tiden kan det se ut til at miljøorganisasjoner ønsker seg en naturkrise i Norge. Som «naturkrisebevis» skriver WWF’s Karoline Andaur, i et innlegg i Nationen den 14. juli, at «både Artsdatabanken og Living Planet Report konkluderer med at den største trusselen mot naturen er arealendringer. Stadig mer natur må vike for nye motorveier og større hyttefelt».

På hvilket faglig holdbart grunnlag disse institusjonene uttaler dette forundrer meg all den tid vi i Norge har nedbygget bare ca. 2-3 prosent av arealene våre. Kan virkelig de 2-3 prosentene bidra til naturkrise i Norge? Høyst tvilsomt.

Andaur argumenterer videre med at «Intensivt jord- og skogbruk gjør kulturlandskapet og skogene fattigere…». Om Artsdatabanken skulle være kilden her også, er det litt rart at de ikke samtidig kan vise til at skogbruk utrydder arter i Norge? Det kan de meg bekjent ikke.

Derimot sier de at en rekke arter er «truet av hogst» helt uavhengig av om de reelt er truet eller ikke. Jeg tillater meg i den forbindelse å minne om at det i dag drives skogbruk på bare ca. 50 prosent av det produktive skogarealet mens de truede artene befinner seg i større og mindre grad over hele arealet i tillegg til de meget store lavproduktive skogarealene.

Annonse

De fleste «truede arter» befinner seg dessuten i lauvskogene, hvor det ikke drives kommersiell hogst. Da er jo ikke artene truet av hogst. Det hører samtidig med at lauvskogarealene i Norge øker sterkt og dermed bedres levepotensialene ytterligere for en rekke «truede» arter i lauvskogene. Med Artsdatabankens logikk vil vel det bety at da trues artene på et enda større areal?

På resten av skogarealet, hvor det drives kommersielt skogbruk, ivaretar sertifiseringssystemene de truede artene. Det finnes derfor ikke faglig belegg for Andaurs påstand om at skogbruk gjør skogene i Norge fattigere.

At intensivt jordbruket gjøre kulturlandskapet fattigere er en like tvilsom sannhet. Det er ikke intensivt jordbruk som i dag endrer kulturlandskapene våre, men det faktum at det ekstensive jordbruket i kulturlandskapet er iferd med å opphøre pga manglende lønnsomhet, bl.a. som følge av rovdyrpress.

Manglende lønnsomhet i jordbruket fører i tillegg til at store dyrkede arealer årlig legges brakk. Dette igjen fører til gjengroing. Etter 30 år defineres slike gjengroingsarealer igjen som skogarealer og etter ytterligere 2-300 år omformer naturens egen dynamikk mye av disse arealene til barskogarealer, slik de ofte opprinnelig var før de ble oppdyrket. Dette er derfor heller ingen naturkrise, men helt naturlige prosesser og naturarealene øker.

Tragedien her er imidlertid at våre myndigheter ikke sørger for at nedlagte jordbruksarealer tilplantes fortløpende slik at de raskere kommer tilbake til produktive skoger. Dette representerer både tapt karbonbinding og tapte fornybare råstoffer og er sløsing med produksjonsarealer nå i en klimakrise.

Det skulle ikke forundre meg om det er Artsdatabankens Naturindeks for Norge som brukes for å skape den «norske naturkrisen». I så fall har vi hatt naturkrise i Norge de siste 4-6000 årene, dvs. helt siden befolkningen i synlig grad påvirket naturens artssammensetning og periodevis har den vært mye verre enn i dag. Dette vil derfor ikke bedre seg før menneskene forsvinner.

Neste artikkel

Mitt eget univers