Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Derfor er industriskogbruket en trussel mot artsmangfoldet

Når artsrik gammelskog flatehogges, utarmes vårt nasjonalbibliotek med naturmangfold. De sofistikerte verkene tilintetgjøres, og vi sitter igjen med kiosklitteraturen.

Når artsrik gammelskog flatehogges, utarmes vårt nasjonalbibliotek med naturmangfold, skriver Mikkel Soya Bølstad. Foto: Mikkel Soya Bølstad
Når artsrik gammelskog flatehogges, utarmes vårt nasjonalbibliotek med naturmangfold, skriver Mikkel Soya Bølstad. Foto: Mikkel Soya Bølstad

Kommentaren til Nibios Per Holm Nygaard om at jeg tror det er urskog i gruveåsen i Kongsberg i hans svarinnlegg i Nationens nettutgave 15. juni, kan tyde på at han ikke har fått med seg essensen i mitt innlegg. Da får jeg forsøke å forklare hvorfor det miljøsertifiserte industriskogbruket truer artsmangfoldet på en annen måte.

Akkurat som skogbruk ikke er et spørsmål om enten eller, er det også nyanser med tanke på skogpåvirkning i Kongsberg og Notodden. Her finner vi hele gradienten fra hogstfelt og plantasjer via semi-naturskog (naturskog tydelig påvirket av hogst) til naturskog, ja, til og med ørsmå fragmenter med i praksis upåvirket skog, som i Elferdalen naturreservat øst for Follsjø.

Reservatet er sammen med skogen rundt kjent for en brannhistorikk som går 800 år tilbake i tid med hyppige skogbranner fram til midten av 1700-tallet. Historiske bilder fra området nær Tinnelva indikerer at tettheten av tidligere tiders frøtrær var markant høyere enn de ti trærne per hektar som er praksis i dag. Altså et annet skogbilde enn dagens.

Annonse

Det er en nedre grense for hva ulike arter tåler med tanke på konsentrasjonen av de miljøelementene de er avhengige av, f.eks. liggende død ved. Er konsentrasjonen lavere enn denne terskelverdien, forekommer i regelen arten ikke. Nibios tall for konsentrasjonen av død ved i industriskog viser at konsentrasjonen er langt lavere enn studier på de spesialiserte gammelskogsartene indikerer at de trenger. Studier indikerer også at veden i de hurtigvoksende trærne har for lav tetthet og at stammediameteren er for liten for en rekke arter. Sagt på en annen måte: Industriskogen har ikke de matrettene mange av de truete artene har på menyen, og om det likevel skulle forekomme her og der, er konsentrasjonen for lav til å opprettholde en populasjon over tid.

Nå er vi over på et annet sentralt poeng. Studier viser at det ikke er nok at menyen er tilstede, den må også være tilgjengelig over store områder. Studier i Norden indikerer at spesialister blant vedboende sopp er avhengig av mengden gammelskog både lokalt og regionalt for å overleve over tid.

Det handler om metapopulasjonsbiologi. Tenk deg en masse små landsbyer spredt utover landskapet. De er for små til å klare seg alene, men så lenge det er en stor by i nærheten, overlever de. Fjerner vi den store byen, eller for mange av de små landsbyene, dør hele, eller deler av nettverket av byer ut. Slik har også artene sine spesifikke grenser for hva de tåler. Og derfor er ikke næringens avbøtende tiltak nok. Nøkkelbiotopene på i snitt 1 hektar er for små til å ha den rette menyen over tid, og de er for spredt plassert.

Når artsrik gammelskog flatehogges, utarmes vårt nasjonalbibliotek med naturmangfold. De sofistikerte verkene tilintetgjøres, og vi sitter igjen med kiosklitteraturen. Apropos bøker, jeg vil i all beskjedenhet anbefale Nygaard å lese boken min «I skogens dype, stille ro. Jakten på den norske urskogen», så kan vi ta en kaffeprat i gruveåsen i Kongsberg etterpå. Det er ikke urskog, men det er fint der likevel.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Din tilgang på naturens gaver avhenger av politiske prioriteringer