Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Den tause majoriteten er politikerforaktens støttespillere

Dere bidrar til å øke utryggheten, gjøre det vanskeligere å engasjere seg og øker opplevelsen av å stå alene.

Foto: Ingvil Skeie Ljones

Stadig kommer det fram saker om hets av politikere, både lokalt og nasjonalt. Det er mange som synes det er krevende å engasjere seg, og mange som frykter for rekruttering.

Som mangeårig lokalpolitiker har jeg fått både støttespillere og motstandere. Det hadde vært naivt å tro noe annet. Enkelte saker har vært mer krevende enn andre, folk har engasjert seg og gitt tydelig uttrykk for uenighet. Både direkte til meg, i avisa og i snakk på bygda og i sosiale medier. Det må jeg leve med.

Politikere er avhengige av å være synlige og gjøre meningene sine kjent for velgerne. Vi må bli likt og ha meningsfeller for å bli valgt. Det er som en popularitetskonkurranse, og du er nødt til å risikere at det også er de som er uenige med deg, og misliker deg. Men fordi man sjelden står alene, men er samlet i partier, er den personlige kostnaden for å stikke seg fram begrenset. Heldigvis. Og de fleste velgere nøyer seg med å gi uttrykk for sine meninger om deg via stemmeseddelen.

Ved et par tilfeller har folks engasjement og uenighet gått ut over det som føles greit. Motstanden har fått usaklige og personlige uttrykk. Jeg har aldri mottatt direkte trusler, men jeg har i enkelttilfeller likevel vært bekymret for min og familiens sikkerhet. Og jeg har følt det begrensende for hva jeg kunne gjøre på fritiden og hvor jeg kunne gå og oppholde meg.

Det siste vi trenger er politikere som føler seg alene, utrygge og på sidelinjen av det fellesskapet vi skal representere.

Meningsmotstand som likner sjikane og hets bør også politikere få slippe å oppleve. Samtidig har disse tilfellene vært viktige påminnelser for meg om det ansvaret vi som politikere har. De avgjørelsene vi skal ta har betydning for folk. Av og til må vi fatte vedtak der det ikke er mulig å unngå at resultatet går ut over noen. Dette er de mest krevende politiske sakene, og vi skal ikke ta lett på de vurderinger og beslutninger vi tar. Og vi må akseptere og forstå at de som opplever seg rammet, gir uttrykk for frustrasjon, sinne og frykt.

Annonse

Jeg har vært heldig. De tilfellene jeg har opplevd av uakseptabel oppførsel har likevel alltid handlet om sak, og ikke person. Derfor har jeg kanskje også større forståelse for at det kan koke over.

Det som bekymrer meg er ikke sinne i sak, men alle de som i ulike sammenhenger bekrefter politikerforakt gjennom uskyldige bemerkninger og mer eller mindre humoristiske innlegg i sosiale medier. For det er dem det er mange av. Det går ikke en dag uten at jeg hører eller leser om at politikere er uten kunnskap, er maktsyke og ikke til å stole på.

Det hjelper ikke å prøve å pynte på det ved å si. «All ære til de som gidder» når du følger opp med «men jeg vil aldri engasjere meg politisk, jeg gidder ikke bruke tida mi med en gjeng idioter. Jeg har aldri møtt en politiker som har peiling.»

Om du ikke har sagt det selv, så er jeg sikker på at du har nikket til en som har sagt det, har likt en status på Facebook og i alle fall ikke tatt til motmæle når noen har kommet med slike kommentarer. Dette skremmer meg mer enn høylytte meningsmotstandere, og det er to grunner til det.

For det første gir det et inntrykk av at om sjikane og trusler skulle oppstå, så er det ingen taus majoritet der ute som mener at det er galt. Tvert om, dere gir inntrykk av å stå på den andre siden. Dere bidrar til å øke utryggheten, gjøre det vanskeligere å engasjere seg og øker opplevelsen av å stå alene. Det siste vi trenger er politikere som føler seg alene, utrygge og på sidelinjen av det fellesskapet vi skal representere.

Det andre er selvsagt det uttrykket for generell politikerforakt som kommer til uttrykk, og som er grobunn for populisme og en trussel mot demokratiet. Demokratiske prosesser kan være frustrerende, tidkrevende og er slettes ikke feilfritt. Men det er det beste vi har, og historien har vist seg at å undergrave demokratiet kan få katastrofale konsekvenser. Vi må alltid jobbe med forbedringer av styresettet vårt, men vi har altså ikke noe bedre å erstatte det med.

Om du ikke ønsker å ta aktiv del som politiker selv, så sørg i alle fall for at du ikke gjør jobben vanskeligere enn nødvendig for oss som gjør det. Du kan godt være uenig med meg i sak, du trenger ikke å like verken meg eller politikken min og du stemmer på hvem du vil. Men stå opp for demokratiet og retten til å velge våre folkevalgte.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ikke glem eldregenerasjonen ved valget