Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Den gylne regel

Jungelloven må omskrives. Den enes død er ikke den andres brød, men vår alles død.

Hvordan et samfunn møter koronaviruset, sier mye om hvordan samfunnet fungerer, skriver Ole-Jacob Christensen. Her flagger president Donald Trump på halv stang til minne om amerikanere som har dødd av covid-19. Foto: Patrick Semansky / AP / NTB scanpix
Hvordan et samfunn møter koronaviruset, sier mye om hvordan samfunnet fungerer, skriver Ole-Jacob Christensen. Her flagger president Donald Trump på halv stang til minne om amerikanere som har dødd av covid-19. Foto: Patrick Semansky / AP / NTB scanpix

Alt henger sammen med alt, heter det. For tiden henger alt sammen med korona. Hvordan et samfunn møter dette viruset, sier mye om hvordan samfunnet fungerer. I Frankrike tok president Emmanuel Macron straks til krigsretorikk, og trakk linjene tilbake til andre store utfordringer i landets historie. Så han seg selv i rollen som Jeanne d'Arc, fremst i kampen mot fienden? Donald Trump så straks en konspirasjon bak viruset, og hevdet at det dreide seg om falske nyheter. Amerikanerne reagerte med å kjøpe håndvåpen, franskmennene med å sende politi ut i gatene og kreve offervilje og borgerånd.

I Norge slapp Erna Solberg å sende Heimevernet ut for å hente hjem gjenstridige hyttefolk. Strenge regler om karantene og sosial avstand oppleves mer som en dugnad enn som tvang. Tilliten i befolkningen, og mellom befolkning og myndigheter, er en viktig årsak til at koronakrisen håndteres smidigere og mer menneskelig her enn i mange andre land. De fleste tiltakene som er satt inn, har bred tilslutning, mens myndighetene i for eksempel Frankrike og USA møter stigende motstand fra dem som rammes hardest av de begrensningene de bli pålagt. Tilliten var allerede på forhånd tynnslitt.

Macron har lenge – og med god grunn – blitt oppfattet som de rikes president. De som er rammet av innstramninger, oppsigelser, svekket arbeidsmiljølov, eller for den saks skyld presidentens stadige sarkasmer, har ikke nå fått økt tiltro til at han vil også de svakeste vel. Når det gjelder den amerikanske presidenten, er vel tillit og tiltro nærmest umulige assosiasjoner...

Det vi opplever nå, er en ganske brutal avsløring av de siste tiårenes credo: økte forskjeller og konkurranse er drivkraften i alle framgang, grådighet er bra, og enhver er sin egen lykkes smed. Selv om koronaviruset, som andre viruser, rammer fattige hardere enn rike, rammer det også de rike og mektige. Det er triveligere å være rik og mektig i et velfungerende samfunn, enn i et samfunn lammet av sykdom og smitte.

Annonse

Dette er gammel visdom. De fleste filosofier og religioner har anvist nestekjærlighet og respekt som rettesnor for livet framfor egoisme. Vi skal ikke gjøre noe mot andre det vi ikke vil at andre skal gjøre mot oss. Eller den positive varianten: Vi skal gjøre mot andre, det vi vil at de skal gjøre mot oss. Dette kalles den gylne regel. Filosofen Immanuel Kant formulerte dette som det kategoriske imperativ: «Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov.» I vår egen tid formulerte legen og teologen Albert Schweitzer den etiske grunnormen ærefrykt for livet. Det er lett å se at denne etikken har tillit og likeverd som forutsetning. Det er ikke grådighet som er bra, men solidaritet.

De fleste filosofier og religioner har anvist nestekjærlighet og respekt som rettesnor for livet framfor egoisme.

En annen filosof som arbeidet med disse spørsmålene, var Baruch de Spinoza. Egoismen er ødeleggende, ikke bare for våre medmennesker, men for oss selv, hevdet han i boka Etikken. Det er bare ved å styrke våre omgivelser, at vi styrkes oss selv. Vi er kanskje vår egen lykkes smed, men bare hvis vi lærer å smi sammen med andre.

Denne etikken er en radikal kritikk av måten vi har styrt samfunnet på de siste tiårene. Jungelloven som hersker på «de fire markeder» gir den sterkeste rett på bekostning av den svake – noe de begge i lengden vil tape på. Epidemologer kan fortelle oss at nye pandemier vil vokse fram fra verdens raskt voksende slumområder. Tett bosetting kombinert med dårlig ernæring og elendige hygieniske forhold er ikke bare gefundenes Fressen for multinasjonale selskaper på jakt etter billig og lydig arbeidskraft (eller vestlige forbrukere på jakt etter billige t-skjorter), men også et perfekt reir for utklekking av smittsomme sykdommer. Også dette er gammel kunnskap. Koleraen hadde gjerne sitt utspring i 1800-tallets slumkvartaler...

Troen på egoismen som rettesnor for samfunnet, går tilbake til Bernard de Mandeville (1670-1733) og hans fabel om biene, der han skriver at individuelle laster blir fellesskapets goder: «Vær så grådig, egoistiske og sløsende som din egen lyst tilsier, for det er på denne måten du vil gjøre det beste for ditt land og dine medborgere». Frimarkedsideologiens far, Adam Smith, videreførte dette i sin økonomiske teori, og troen på at «en usynlig hånd» skulle føre til at hvis enhver forfulgte sine egne økonomiske interesser, ville dette gagne alle. Den beryktede Marquis de Sade bygde på samme resonnement i sin teori om kjærligheten – som vi finner igjen i ordet sadisme: «Egoisme er naturens første lov, den mest rettferdige og den helligste».

Om dette er naturens lov, eller en lov oppfunnet av mennesker, kan være det samme. Enten vi ser på koronapandemien, rovdriften på naturressurser, klimaødeleggelsen eller de økte økonomiske forskjellene og de konfrontasjonene de fører til, er det liten tvil om at alle, absolutt alle, best er tjent med at vi finner tilbake til den gylne regel. Jungelloven må omskrives. Den enes død er ikke den andres brød, men vår alles død.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Offentlige anbud og bygg i tre