Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Den egentlige fiskeriskandalen

På kommentatorplass 14. februar hevder Nationen og Nordlund at trålerne og deres eiere er lovbrytere som raner kysten i Nord-Norge for fisk.

Den egentlige fiskeriskandalen er at vi som jobber i næringa ikke har vært dyktige nok til å fortelle den fantastiske historien om norsk villfisknæring, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos
Den egentlige fiskeriskandalen er at vi som jobber i næringa ikke har vært dyktige nok til å fortelle den fantastiske historien om norsk villfisknæring, skriver innsenderen. Foto: Mostphotos

Det er grove påstander, og da må fakta stemme. Det gjør de ikke i kommentaren.

Les kommentaren til Eva Nordlund:

Nationen skriver at det finnes to typer fiskeri i Norge, med to helt forskjellige mål. På den ene siden har vi kystflåten. De tradisjonsrike småbåtene, som står han av i all slags vær for å dra opp nok skrei til å forsørge familien og holde det lokale fiskebruket i drift. På den andre siden har vi trålerne. De er angivelig styrt av griske fiskeribaroner som tømmer havet for fisk, bare bryr seg om penger og deler overskuddet med eiere fra det mystiske utland, som EU og Kina.

Kommentaren er ikke bare grovt urimelig og urettferdig. Den tegner også et totalt feilaktig bilde av en viktig debatt.

Nordlund henter frem selve formålet i havressursloven og deltakerloven som grunnlag for sin harang mot trålerne generelt og «plikttrålerne» spesielt. Det edle formålet er «å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna», en formulering som perfekt beskriver «plikttrålernes» rolle.

Annonse

Plikttrålerne kan i 2021 fiske 12,8 prosent av den norske torskekvoten. Fartøyene med tilknyttede bedrifter sysselsetter 1.750 personer på land og hav, i all hovedsak i Nord-Norge. Det er disse selskapene som tilbyr flest helårlige arbeidsplasser i norsk fiskeindustri, noe kun kvotene fra de utskjelte plikttrålerne gjør mulig.

Kystflåten, som har 68 prosent av den norske torskekvoten, driver som Nordlund korrekt påpeker sesongfiske. Dette krever en stor grad av sesongarbeid da svært mye fisk landes på svært kort tid. Fiskeindustrien har ikke marked eller kapasitet til å bearbeide så store mengder fisk på så kort tid.

Dette landingsmønsteret medførte at Norge i 2020 sendte over 37.000 tonn fersk ubearbeidet torsk ut av landet, mer enn plikttrålernes totale kvote. Ser man på tidspunktet for ilandføring, viser tallene at kystflåten bringer på land storparten av sin torskekvote i noen få, hektiske vinteruker.

Jeg er helt enig i at kystflåten er viktig for Norge og kysten, men tallene over viser at det ikke er de leveringspliktige trålerne som er problemet, når vi ønsker å øke bearbeidingen og verdiskapingen i norsk fiskeindustri. Trålerne sørger tvert imot for en stabil tilgang på råstoff gjennom hele året, også i de periodene da fisken forflytter seg langt nord i Barentshavet eller til andre fjerne farvann. Det dreier seg ofte om fiskefelt som ligger ett til to døgns seilas unna, ikke en til to timer, som Nationen hevder.

Vi ønsker alle å kunne bearbeide så mye fisk som mulig i Norge. Nergård har siden 1948 bidratt til verdiskapning som har gitt store ringvirkninger for hele Kyst-Norge. I 2018 var vår direkte og indirekte verdiskaping på over 2 milliarder kroner, og vi har nylig investert i en flunkende ny filetfabrikk på Senja. Der kunne vi gledelig nok ansette alle lokale søkere.

Istedenfor å svartmale en av Norges viktigste næringer, burde både politikere og kommentatorer i Nationen, se etter konstruktive og reelle løsninger. Gjennom god politikk og lite byråkrati kan vi få et pliktsystem som fungerer etter den intensjonen Nordlund løfter fram: Arbeidsplasser og høy grad av foredling på land.

Vi, og flere med oss, ønsker fleksibiliteten til å flytte råstoff mellom fabrikkene. Med økt foredling og lavere kostnader vil det bli mer attraktivt å bearbeide fisken i Norge. Det er vårt forslag, og det er det eneste forslaget vi kan se som bidrar til økt verdiskaping i Norge.

Den egentlige fiskeriskandalen er at vi som jobber i næringa ikke har vært dyktige nok til å fortelle den fantastiske historien om norsk villfisknæring. Med det har vi overlatt den offentlige samtalen om næringa til aktører uten nødvendig kunnskap om både næringa og hvilke verdier som skapes i norske kystsamfunn. Det er heldigvis en synd vi kan rette på.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Thomas (23) eier egen sjark og lever av å fiske alene