Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bygdeutviklingsmaset

Hvorfor mase med å få folk til å flytte til bygdene? Med å bli flere i nord? Hva sier vi egentlig med det? At disse stedene trenger hjelp. At det er ikke-bosteder. Plasser du helst ikke skulle bo.

Tettstedet Ballstad i Vestvågøy i Lofoten. Foto: Siri Juell Rasmussen
Tettstedet Ballstad i Vestvågøy i Lofoten. Foto: Siri Juell Rasmussen

For et par uker siden meldte jeg meg på et webinar om befolkningsutvikling i Nord-Norge. Av gammel vane. Som bygde- og samfunnsforsker er det viktig å følge med hva som rører seg på feltet. Men jeg visste hva jeg gikk til. I disse foraene er det lite omrøring.

Denne gangen hadde også arrangementet den illevarslende overskrifta: «Hvordan blir vi flere i nord?». Innsalgsfrasen var videre: «Økonomien i nord går godt, men vi blir færre nordlendinger. Hva skal til for å snu befolkningsnedgangen?".

Arrangementet, i regi av Nord Universitet og tankesmia Civita, var som vanlig rettet mot sånne som meg. Akademikere og andre forståsegpåere som har til jobb å mene at de er med å utvikler samfunnet. Som hopper fra den ene tenketanken til den andre, og med fordel kunne jumpet ut av boksen for lengst. Det er ikke der livet leves, endring skjer.

Webinaret startet slik bygde- og Nord-Norge-konferanser har startet de siste tiårene. Med en svartmaling av dagens situasjon, rødglødende tall og grafer, og et anslag optimisme i håp om endring. Etter den oppbyggelige aperitiffen, er hovedretten stort sett de samme stemmene med de samme løsningene hver gang. Desserten er prosess eller idémyldring slik at folk skal føle de får medvirke. (Siste punkt innebærer likevel en rest av hovedrett servert på ny).

I nær fremtid vil temperaturøkning og befolkningsvekst på kloden trolig medføre at folk vil tyte inn i alle norske fjordarmer og tjuvhull uansett, så da fremstår det meningsløst å etablere konferanser for å fremskynde prosessen.

Flytting

Løsningsrefrenget på «befolkningsmangelen» i disse seminarene, i tillegg til økonomisk vekst, befolkningsvekst, vekst og atter vekst, er oftest: «Vi må skape flere arbeidsplasser!». Fra tid til annen blir konklusjonen også å etablere et nytt bolyst- eller tilflyttingsprosjekt. På ny markere for hele verden at «her har vi så store mangler og problemer at vi må lage nok et prosjekt for å få folk til å ønske å bo». Ikke særlig sexy.

Dit du ser, dit kommer du, og de fleste bolystprosjekt og tilflyttingskonferanser er med og vedlikeholder problemfokus. Bakstreversk er også konklusjonen «vi må skape flere arbeidsplasser.» Det later til at tanktenkere glemmer at det er folk som skaper arbeidsplasser, og folk skaper noe å gjøre der de har lyst til å bo! Det har mennesker på kloden alltid gjort, og slik vil vi fortsette. Dersom ressursgrunnlag er til stede, vel å merke, og politikere ikke har solgt rettigheter til land og hav ut av stat og region, eller stikker kjepper i hjulene med et komplett ulevelig inntektssystem for noen typer kommuner, da vil folk bo!

Blir det ulevelig ett sted, beveger vi oss til nye steder. I nær fremtid vil temperaturøkning og befolkningsvekst på kloden trolig medføre at folk vil tyte inn i alle norske fjordarmer og tjuvhull uansett, så da fremstår det meningsløst å etablere konferanser for å fremskynde prosessen. Folkevandringa vil nok til og med åle over polarsirkelen …

Enn så lenge er det med andre ord bare å holde pusten. Nyte freden og roa. For paradokset er, at utenfor konferansesalene er det dette vi søker når vi skal leve godt. Da snakker vi med myk stemme om fred og ro, frihet, trygghet, god plass og vakre omgivelser. Straks ankerfestet i en stram hverdag løsner; i ferier og i opplevd krise, som i første tida med korona, søker flere unna massene. Da realiseres drømmen om armslag og grønne sletter, hvor folk kan virke og dyrke mat.

Men så glemmer vi idyllen igjen, ser feil vei. Drar tilbake til konferansesalene og preges av snakket om å få fart på regioner og næringsliv. Lar nord og bygd reduseres til områder med «vekstpotensial». Glemmer at der er det fantastisk allerede, som da konklusjonen rundt naboens kaffebord runget: «Gud forby at vår bygd blir et «nytt Lofoten!».

Annonse

Befolkningsutvikling og bosetningsmønster er komplekse saker, som påvirkes av mindreverdighetskompleks. Bolystprosjekt er i seg selv symptom på, og middel til dette. Jeg tror vi bare må tørre å stole på at vårt bostedsvalg er godt nok signal i seg selv. Coca-Cola selger ikke fordi de lager problemkonferanser om sukkeret. De bare ser rett vei, lar folk få smaken.

Attraktiviteten til norske bygder og Nord-Norge ville trolig blitt sterkere om vi tenkte enda mer radikalt. Jobbet for ikke å få for mange tilflyttere. Ikke på grunn av fremmedfrykt, alle steder trenger alle typer mennesker! Men for å behandle og omtale romslige steder som så sjeldne og eksklusive som de faktisk er, i en stadig mer overfylt verden. En venn har flåsete sagt at vi burde stenge E6 på Saltfjellet når folketallet i Nord-Norge når et visst tak. Deretter skulle det kvoteres inn ganske få i året. Jeg sier meg nesten enig. I teorien.

I praksis skal jeg bli mer kritisk til konferanser og bygdeprosjekter med mål om vekst. Det kler ikke tida vi er i. «Nedvekst» er ordet i 2020, og også der er bygdene riktig gode. Jeg avslutter med diktet «Mauren» av Inger Hagerup, og ber deg tenke på ei bygd du er glad i når du leser. Fortsatt god sommer!

Liten?

Jeg?

Langt ifra.

Jeg er akkurat stor nok.

Fyller meg selv helt

på langs og på tvers

fra øverst til nederst.

Er du større enn deg selv kanskje?

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Senterpartiets symbolpolitikk for distriktene