Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bruk oljepenger på infrastruktur!

Carl I. Hagen har sagt det som mange er enige i, men ingen andre politikere våger å si høyt: Bruk oljeformuen til å betale ned bompengegjelda.

Den norske oljeformuen må brukes til å bygge ut infrastruktur i Norge, skriver Lars I. Toverud. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix

Og bruk oljepengene til å bygge infrastruktur – ikke la neste generasjon arve nedslitte veger og gater.

Med en gang dette argumentet dukker opp, kommer motargumentene: Det er inflasjonsdrivende å sprøyte inn så store mengder kapital i norsk anleggsvirksomhet, det er bedre å låne og betale høye renter over 15–20 år.

De som fremmer slike synspunkter, har ingen anelse om hvordan norske anleggsplasser fungerer i dag. Alle tror åpenbart at verden har stått stille de siste 20–30 årene. Gå til en større bygge- eller anleggsplass i nærområdet, og følg med på aktivitetene og fremfor alt språket, eller språkene. Hvor snakkes det norsk i dag? Hvem bor på brakkerigger med egen kjøkkenkrok på rommet? Hvem jobber skiftordning med 12 dager på og 9 dager av? Hvor kommer arbeiderne fra og hvor reiser disse når de har 9 dager av? Hva heter entreprenørfirmaet? Hvem er underleverandør til virksomheten hva gjelder armeringsstål, stålrørspeler, stillaser, forskalingsutstyr, forskalingsmaterialer, betongelementer, stålelementer?

For å svare på disse spørsmålene skal jeg ta som eksempel Tresfjordbrua i Møre og Romsdal, et prosjekt jeg kjenner relativt godt. Byggearbeidene startet i 2012, entreprisen ble vunnet av det tysk-polske konsortiet Bilfinger Berger, som tidligere hadde bygget E18 parsellen fra Grimstad-Kristiansand, og slik sett kjente norske forhold. Tresfjordbrua ble ferdig i oktober 2015 og er med sine 45000 m3 betong Norges største betongbru, og også den dyreste med en samlet pris på ca. 800 millioner NOK.

En oppsummering av entreprisen ser slik ut: 7500 tonn armeringsstål levert på trailer fra Polen, 800 t stål i forskalingsvogna levert fra Østerrike, 9000 lm stålrørspeler levert fra Nederland, forskalingsmaterialer (tre) levert fra Tyskland, systemforskaling for søyler/overbygning levert fra Tyskland, spennarmeringen fra Tyskland, oppjekkbar pelerigg (svær), på lekter fra Tyskland, anleggsarbeidere opptil 190 mann fra 10 nasjoner, flesteparten fra Slovenia (hadde med all mat hjemmefra), anleggsledelse tysk, svensk, polsk (ca. 20). Det eneste som var norsk, var betongen, som ble blandet på stedet, brurekkverkene, brulagrene og byggeplassledelsen til Statens vegvesen.

Annonse

Da brua stod ferdig, ble det også skifte av entreprenør. Det sveitsiske entreprenørfirmaet Implenia og det østerrikske firmaet PORR hadde overtatt hver sin del av Bilfinger Berger. Det prosjektet som startet med Bilfinger Bergger endte med å bli fullført av Implenia og PORR, rent forretningsmessig.

Den inflasjonsdrivende effekten av det prosjektet kan grovt sett kun være effekten av å produsere 45000 m3 betong i Norge, for øvrig forsvant alle pengene ut av landet uten å etterlate seg spor, bortsett fra ei flott bru!

Dette i motsetning til boomen på 50-og 60-tallet da kraftanleggene ble bygget over hele landet. Da «svingte» økonomien i lokalsamfunnene, og det ble også en og annen ettervekst, uten at det i seg selv var inflasjonsdrivende!

Dette er også Norge i 2019: Arbeidere fra Laos kommer til Narvik for å montere ei stor forskalingsvogn på Nord-Hålogalandsbrua, vogna er produsert i Kina. Effekt på norsk økonomi: Null.

Eller: Kinesiske arbeidere monterer stålelementene til overbygningen på Beitstadsundbrua som er under bygging nå, elementene er produsert i Kina og kjørt inn med lekter. Kinesisk entreprenør.

Som sagt, gå ut og se dere rundt! Så kan man ta diskusjonen om dette er veien vi skal fortsette på, med det til følge at norske fagfolk skvises ut av anleggsfaget, at norske entreprenører ikke får oppdrag og at norske leverandører går dukken i kampen mot utenlandsk konkurranse. Er det slik vi vil ha det?

For å ta kortversjonen: Bruk norsk oljeformue til å styrke norsk konkurransekraft for å bygge ut landet.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Konsesjon er ei samfunnskontrakt